Når jeg var ei søt, lita jente, gikk jeg poengrenn hver onsdag i lysløypa på Oppdal. I noen år var vi stort sett tre jenter som deltok, og vi byttet også på å vinne, og noen ganger, når vi ikke orket å gå så fort, gikk vi sammen og pratet om hva vi skulle gjøre etter rennet. Men stort sett ville vi jo vinne. Noen taktikk hadde jeg ikke, jeg bare gikk. Som oftest dukket det opp en sang i hodet mitt, som jeg nynnet på i takt med farten. Når jeg nærmet meg "oppløpet" sang jeg litt fortere slik at skiene også sklei litt raskere. Jeg gikk da bare 1 km, men det var faktisk langt nok det til å kjenne syra i lårene og blodsmaken i munnen. Jeg drømte aldri om å bli verdensmester, til det var 2 kilometeren i lysløypa altfor lang med en altfor bratt bakke. Men noen medaljer og pokaler har det blitt, uten at jeg ramlet over målstreken og ikke siklet jeg heller.
Så i dag, før sprinten startet, var jeg klar. Rigget meg til på stua og var klar for mange runder rundt omkring i Holmenkollen. Savnet nickersen, Mariusgenseren, hatten med pin og flagget på kinnet, men det var ikke noe å si på innsatsen min i stolen likevell. Jeg er en meget entusiastisk tilskuer, noe min datter også i dag fikk erfare. Under sprinten klarer jeg sjelden å sitte rolig, til det går disse rundene altfor fort, og altfor mye skjer. Jeg blir utrolig irritert når noen norske ramler, " Hærregud, E det muuulig???!!!! Du må da for h.... klar å stå på skian da!!!" er ett av utbruddene. Når de ligger bak noen :" Kom igjæn da, Hærregud, gå forbi da!! Gå dær da, dær e det plass!!!" Når de nærmer seg mål, står jeg på golvet. Jeg roper og hopper, klapper i hendene :" Kom igjæn da, kom igjæn da, Gå, gå, gå!!" Jeg har lyst til å klipe dem i rompa, pushe på dem , dytte dem! Og når en nordmann kommer først over streken er det like før jeg ramler og sikler jeg også, tårene er i kroken og hendene over munnen. Så siger jeg sammen som en potetsekk, helt ferdig, og jeg er helt sikker på at jeg atter en gang kjenner syra i lårene og blodsmaken i munnen.
I dag var intet unntak. Så når Marit sikret gullet og Petter tok sølvet, var jeg dobbelt utslitt. Da hadde jeg gått mine runder i Holmenkollen, jeg hadde slitt meg rundt i bakker og svinger, kranglet om plass mot motstandere og øynet både gull og sølv. Forskjellen på oss etter løpet, er at jeg ruslet inn på kjøkkenet og tok meg en røyk!
Så nå har jeg nettopp stått på pallen sammen med Marit, sett flagget gått til topps og tårene ble tørket under Ja vi elsker med et folkehav som tilskuere. Det er stort, og jeg kjenner det på meg at i løpet av disse 11 dagene, blir det større. Jeg kommer nok til å skyte en innertier sammen med Emil også, og stå på pallen igjen og tørke tårene:)
Så jeg lader batteriene og er klar til resten av helga. Det kommer til å bli mange mil på ski, masse syre og masse hyling, men jeg er klar jeg. Så i morgen skal jeg atter sette meg i stolen og fortsette å heie på de norske, sende ut nabovarsel, slik at de ikke tror det er noe galt her hjemme, det er bare Trønderen som "tørne toilling" :)
:D
SvarSlett