Jeg er ganske barnslig sta. Grunnen til at jeg skriver barnslig sta, er at når noen sier til meg at jeg burde gjøre, si, prøve noe, så har jeg det med å gjøre det motsatte, spesielt hvis det kommer fra min mann. Blir litt sånn 4-åring jeg, når han sier at jeg må gjøre noe. Kjenner fort at jeg blir en tanke furten, tramper litt ekstra hardt i gulvet og har lyst til å nekte med "Gjør det sjøl!"
Når vi er ute og spiser, så kan noen si til meg at jeg må spise "det", da tar jeg noe annet. Handler jeg klær, og den overhyggelige ekspeditrisen (nå sier min mann at jeg ikke må bruke dette ekspeditrise-ordet, for det brukes ikke mer , så da bruker jeg det) sier at den grå genseren er som sydd for meg, ja da kjøper jeg heller den svarte! Noen ganger er jeg fornøyd med at jeg lytter til min indre, barnslige stemme, noen ganger ikke, og da ender det med at jeg sitter og spiser mat som smaker som baken, mens jeg nekter å innrømme det og setter på meg ei fornøyd maske! Eller jeg går med en genser som slettes ikke var sydd for meg, men som jeg i en periode bruker likevell, fordi jeg er så barnslig sta.
Sist dette skjedde, var når jeg skulle kjøpe meg en ny mobil før jul. Min mann sa jeg burde kjøpe en touch-mobil, med masse (her brukte han fryktelige mange, vanskelige ord jeg ikke kan gjenta, da jeg ikke husker noen av dem) så jeg kaller det "stash" jeg! Han mente at jeg burde bli med på trenden, så kunne jeg få mail på mobilen, facebook osv. "Og så" tenkte jeg. Hva skal jeg med mail på mobilen, når jeg likevell sjelden gidder å sjekke mailen min på pc'n, facebook bruker jeg kun på pc. Så vi endte opp med en liten, lilla sak som var så søt og nusselig at jeg kunne ha spist den. Det er nok for meg å ringe og sende meldinger, og da dugde denne i bøtter og spann. Den gjorde ikke det, vet du. Den var vond å snakke i, fikk liksom litt vondt i øret, batteriet måtte lades ofte, lyden var elendig osv. Men innrømmet jeg det, niks, ikke før på fredag. Da hadde jeg vært "kjempefornøyd" i over 3 måneder. Så i går kjøpte jeg meg en touchmobil, den var også veldig søt, hvit og rosa! Med litt sånn skrekkblandet fryd skulle jeg touche i går kveld, og allierte meg med min datter (må bare innrømme at jeg er fullstendig blank på å touche). Hun og faren snakket visst om noe applikasjoner og passord og "stash", og jeg satt og nikket og lot til å forstå alt de snakket om, sa ja på riktig plass, nikket når jeg skulle, og tenkte "Ka i svarte e applikasjona??"
Så ble SIM-kortet satt inn, og det ble ingen reaksjon fra min søte telefon, som gang etter gang ga meg beskjed om å sette inn SIM-kort! Jeg ga mobilen til min mann, kjente jeg var meget furten, og tenkte at dette er siste gangen jeg skal lytte til noen, det funker ihvertfall dårlig. Mobilen virket jo ikke! Det ble satt inn andre kort, og da funket den hver gang, bare ikke med mitt! Vi fant ut at mitt kjære SIM-kort, som har fulgt meg i tykt og tynt, hadde blitt for gammel for min nye, søte mobil. Kortet er sikkert 15 år gammelt! Så nå ligger mobilen fortsatt på lading, og jeg kan ikke bruke den før enda flere dager, og i mitt barnslige, 4-årige humør, må jeg jobbe skikkelig med meg selv for å like denne nye trenden av mobiler.
Men jeg skal ikke gi meg nå, jeg skal få tak i et nytt kort, og jeg skal touche til jeg blir blå, og jeg SKAL like denne nye mobilen min! For den er faktisk ganske søt og nusselig:)
Tuddelu...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar