Når jeg var ei søt, lita jente, gikk jeg poengrenn hver onsdag i lysløypa på Oppdal. I noen år var vi stort sett tre jenter som deltok, og vi byttet også på å vinne, og noen ganger, når vi ikke orket å gå så fort, gikk vi sammen og pratet om hva vi skulle gjøre etter rennet. Men stort sett ville vi jo vinne. Noen taktikk hadde jeg ikke, jeg bare gikk. Som oftest dukket det opp en sang i hodet mitt, som jeg nynnet på i takt med farten. Når jeg nærmet meg "oppløpet" sang jeg litt fortere slik at skiene også sklei litt raskere. Jeg gikk da bare 1 km, men det var faktisk langt nok det til å kjenne syra i lårene og blodsmaken i munnen. Jeg drømte aldri om å bli verdensmester, til det var 2 kilometeren i lysløypa altfor lang med en altfor bratt bakke. Men noen medaljer og pokaler har det blitt, uten at jeg ramlet over målstreken og ikke siklet jeg heller.
Så i dag, før sprinten startet, var jeg klar. Rigget meg til på stua og var klar for mange runder rundt omkring i Holmenkollen. Savnet nickersen, Mariusgenseren, hatten med pin og flagget på kinnet, men det var ikke noe å si på innsatsen min i stolen likevell. Jeg er en meget entusiastisk tilskuer, noe min datter også i dag fikk erfare. Under sprinten klarer jeg sjelden å sitte rolig, til det går disse rundene altfor fort, og altfor mye skjer. Jeg blir utrolig irritert når noen norske ramler, " Hærregud, E det muuulig???!!!! Du må da for h.... klar å stå på skian da!!!" er ett av utbruddene. Når de ligger bak noen :" Kom igjæn da, Hærregud, gå forbi da!! Gå dær da, dær e det plass!!!" Når de nærmer seg mål, står jeg på golvet. Jeg roper og hopper, klapper i hendene :" Kom igjæn da, kom igjæn da, Gå, gå, gå!!" Jeg har lyst til å klipe dem i rompa, pushe på dem , dytte dem! Og når en nordmann kommer først over streken er det like før jeg ramler og sikler jeg også, tårene er i kroken og hendene over munnen. Så siger jeg sammen som en potetsekk, helt ferdig, og jeg er helt sikker på at jeg atter en gang kjenner syra i lårene og blodsmaken i munnen.
I dag var intet unntak. Så når Marit sikret gullet og Petter tok sølvet, var jeg dobbelt utslitt. Da hadde jeg gått mine runder i Holmenkollen, jeg hadde slitt meg rundt i bakker og svinger, kranglet om plass mot motstandere og øynet både gull og sølv. Forskjellen på oss etter løpet, er at jeg ruslet inn på kjøkkenet og tok meg en røyk!
Så nå har jeg nettopp stått på pallen sammen med Marit, sett flagget gått til topps og tårene ble tørket under Ja vi elsker med et folkehav som tilskuere. Det er stort, og jeg kjenner det på meg at i løpet av disse 11 dagene, blir det større. Jeg kommer nok til å skyte en innertier sammen med Emil også, og stå på pallen igjen og tørke tårene:)
Så jeg lader batteriene og er klar til resten av helga. Det kommer til å bli mange mil på ski, masse syre og masse hyling, men jeg er klar jeg. Så i morgen skal jeg atter sette meg i stolen og fortsette å heie på de norske, sende ut nabovarsel, slik at de ikke tror det er noe galt her hjemme, det er bare Trønderen som "tørne toilling" :)
torsdag 24. februar 2011
søndag 20. februar 2011
Er i slutte - å - være - så - sta- modus.
Jeg er ganske barnslig sta. Grunnen til at jeg skriver barnslig sta, er at når noen sier til meg at jeg burde gjøre, si, prøve noe, så har jeg det med å gjøre det motsatte, spesielt hvis det kommer fra min mann. Blir litt sånn 4-åring jeg, når han sier at jeg må gjøre noe. Kjenner fort at jeg blir en tanke furten, tramper litt ekstra hardt i gulvet og har lyst til å nekte med "Gjør det sjøl!"
Når vi er ute og spiser, så kan noen si til meg at jeg må spise "det", da tar jeg noe annet. Handler jeg klær, og den overhyggelige ekspeditrisen (nå sier min mann at jeg ikke må bruke dette ekspeditrise-ordet, for det brukes ikke mer , så da bruker jeg det) sier at den grå genseren er som sydd for meg, ja da kjøper jeg heller den svarte! Noen ganger er jeg fornøyd med at jeg lytter til min indre, barnslige stemme, noen ganger ikke, og da ender det med at jeg sitter og spiser mat som smaker som baken, mens jeg nekter å innrømme det og setter på meg ei fornøyd maske! Eller jeg går med en genser som slettes ikke var sydd for meg, men som jeg i en periode bruker likevell, fordi jeg er så barnslig sta.
Sist dette skjedde, var når jeg skulle kjøpe meg en ny mobil før jul. Min mann sa jeg burde kjøpe en touch-mobil, med masse (her brukte han fryktelige mange, vanskelige ord jeg ikke kan gjenta, da jeg ikke husker noen av dem) så jeg kaller det "stash" jeg! Han mente at jeg burde bli med på trenden, så kunne jeg få mail på mobilen, facebook osv. "Og så" tenkte jeg. Hva skal jeg med mail på mobilen, når jeg likevell sjelden gidder å sjekke mailen min på pc'n, facebook bruker jeg kun på pc. Så vi endte opp med en liten, lilla sak som var så søt og nusselig at jeg kunne ha spist den. Det er nok for meg å ringe og sende meldinger, og da dugde denne i bøtter og spann. Den gjorde ikke det, vet du. Den var vond å snakke i, fikk liksom litt vondt i øret, batteriet måtte lades ofte, lyden var elendig osv. Men innrømmet jeg det, niks, ikke før på fredag. Da hadde jeg vært "kjempefornøyd" i over 3 måneder. Så i går kjøpte jeg meg en touchmobil, den var også veldig søt, hvit og rosa! Med litt sånn skrekkblandet fryd skulle jeg touche i går kveld, og allierte meg med min datter (må bare innrømme at jeg er fullstendig blank på å touche). Hun og faren snakket visst om noe applikasjoner og passord og "stash", og jeg satt og nikket og lot til å forstå alt de snakket om, sa ja på riktig plass, nikket når jeg skulle, og tenkte "Ka i svarte e applikasjona??"
Så ble SIM-kortet satt inn, og det ble ingen reaksjon fra min søte telefon, som gang etter gang ga meg beskjed om å sette inn SIM-kort! Jeg ga mobilen til min mann, kjente jeg var meget furten, og tenkte at dette er siste gangen jeg skal lytte til noen, det funker ihvertfall dårlig. Mobilen virket jo ikke! Det ble satt inn andre kort, og da funket den hver gang, bare ikke med mitt! Vi fant ut at mitt kjære SIM-kort, som har fulgt meg i tykt og tynt, hadde blitt for gammel for min nye, søte mobil. Kortet er sikkert 15 år gammelt! Så nå ligger mobilen fortsatt på lading, og jeg kan ikke bruke den før enda flere dager, og i mitt barnslige, 4-årige humør, må jeg jobbe skikkelig med meg selv for å like denne nye trenden av mobiler.
Men jeg skal ikke gi meg nå, jeg skal få tak i et nytt kort, og jeg skal touche til jeg blir blå, og jeg SKAL like denne nye mobilen min! For den er faktisk ganske søt og nusselig:)
Tuddelu...
Når vi er ute og spiser, så kan noen si til meg at jeg må spise "det", da tar jeg noe annet. Handler jeg klær, og den overhyggelige ekspeditrisen (nå sier min mann at jeg ikke må bruke dette ekspeditrise-ordet, for det brukes ikke mer , så da bruker jeg det) sier at den grå genseren er som sydd for meg, ja da kjøper jeg heller den svarte! Noen ganger er jeg fornøyd med at jeg lytter til min indre, barnslige stemme, noen ganger ikke, og da ender det med at jeg sitter og spiser mat som smaker som baken, mens jeg nekter å innrømme det og setter på meg ei fornøyd maske! Eller jeg går med en genser som slettes ikke var sydd for meg, men som jeg i en periode bruker likevell, fordi jeg er så barnslig sta.
Sist dette skjedde, var når jeg skulle kjøpe meg en ny mobil før jul. Min mann sa jeg burde kjøpe en touch-mobil, med masse (her brukte han fryktelige mange, vanskelige ord jeg ikke kan gjenta, da jeg ikke husker noen av dem) så jeg kaller det "stash" jeg! Han mente at jeg burde bli med på trenden, så kunne jeg få mail på mobilen, facebook osv. "Og så" tenkte jeg. Hva skal jeg med mail på mobilen, når jeg likevell sjelden gidder å sjekke mailen min på pc'n, facebook bruker jeg kun på pc. Så vi endte opp med en liten, lilla sak som var så søt og nusselig at jeg kunne ha spist den. Det er nok for meg å ringe og sende meldinger, og da dugde denne i bøtter og spann. Den gjorde ikke det, vet du. Den var vond å snakke i, fikk liksom litt vondt i øret, batteriet måtte lades ofte, lyden var elendig osv. Men innrømmet jeg det, niks, ikke før på fredag. Da hadde jeg vært "kjempefornøyd" i over 3 måneder. Så i går kjøpte jeg meg en touchmobil, den var også veldig søt, hvit og rosa! Med litt sånn skrekkblandet fryd skulle jeg touche i går kveld, og allierte meg med min datter (må bare innrømme at jeg er fullstendig blank på å touche). Hun og faren snakket visst om noe applikasjoner og passord og "stash", og jeg satt og nikket og lot til å forstå alt de snakket om, sa ja på riktig plass, nikket når jeg skulle, og tenkte "Ka i svarte e applikasjona??"
Så ble SIM-kortet satt inn, og det ble ingen reaksjon fra min søte telefon, som gang etter gang ga meg beskjed om å sette inn SIM-kort! Jeg ga mobilen til min mann, kjente jeg var meget furten, og tenkte at dette er siste gangen jeg skal lytte til noen, det funker ihvertfall dårlig. Mobilen virket jo ikke! Det ble satt inn andre kort, og da funket den hver gang, bare ikke med mitt! Vi fant ut at mitt kjære SIM-kort, som har fulgt meg i tykt og tynt, hadde blitt for gammel for min nye, søte mobil. Kortet er sikkert 15 år gammelt! Så nå ligger mobilen fortsatt på lading, og jeg kan ikke bruke den før enda flere dager, og i mitt barnslige, 4-årige humør, må jeg jobbe skikkelig med meg selv for å like denne nye trenden av mobiler.
Men jeg skal ikke gi meg nå, jeg skal få tak i et nytt kort, og jeg skal touche til jeg blir blå, og jeg SKAL like denne nye mobilen min! For den er faktisk ganske søt og nusselig:)
Tuddelu...
torsdag 17. februar 2011
Er i vane-modus.
Endelig ble det torsdag, og jeg kjenner gleden ved at det er helg igjen i morgen. Kl 16 i morgen presist tror jeg jammen meg at jeg skal gi i fra meg et aldri så lite gledeshyl, smekke hælene sammen og fly opp bakken ( som for tiden er nedsnødd, så trampe er vel heller det rette ordet ), komme meg hjem og ta ei kosehelg med familien min. Og det beste med alt, så har jeg nettopp vasket huset. Det er ikke akkurat en vane jeg har for tiden, og vaske huset til hver helg altså. Men i dag på jobb, har jeg gått og mantret til meg selv: Vask huset, vask huset, vask huset, og jammen meg fungerte det også. Men når jeg kom hjem kom jeg på at det var tomt for grønnsåpe, men hva har man naboer for?? Når jeg kommer hjem fra jobb, sjenker jeg meg et glass brus og tar en røyk, En vane! Så er det å sjekke FaceBook, lese VG og så lage middag. Setter jeg meg ned med PC'n på fanget, da er det gjort. Men ikke i dag nei, neida, husfrua heiv seg rundt og tørket støv, vasket klær,ryddet, støvsugde, vasket badet, fikk lagd middagen halveis før mannen tok over, hengte opp klær og vasket golvene, og spiste middagen:) Som dere sikkert skjønner, gidder ikke den frua dette hver helg, så innimellom lukker jeg også øynene og later som om det er vasket.
Men i dag har jeg vært kjempeflink, og når jeg synes jeg har vært kjempeflink, så er jeg også kjempeflink til å belønne meg selv, så det blir nok litt Crispo i kveld også:)
Jeg må bare fortelle dere hva som skjedde på jobb idag, og siden jeg aldri noensinne har tatt meg selv høytidig, så kommer dette på trykk! Når jeg står på badet her hjemme og legger sammen klær og rydder, tenker jeg på mye rart, og midt inni alle disse tankene, tenker ikke hele tiden på at vi er en familie på 5 her i huset. Så, det er tusen tanker i hodet på hva jeg skal gjøre, så kjenner jeg at jeg må ha en aldri så liten tissepause. Klart jeg tar den før jeg forlater badet, hvis ikke må jeg jo gå inn igjen. Poenget er at jeg veldig ofte glemmer å lukke døren, til mine barns store irritasjon, og bevare meg vel, jeg forstår dem så inderlig godt. Ikke så veldig bra syn det der, mamma med buksene på hælene:) Jeg vet jeg må jobbe med den der! For i dag på jobben så skjedde det der også. Jeg bare måtte ha en tissepause, og på vei bortover gangen, kom det tusen tanker i hodet mitt igjen, ( jeg var vel hjemme på badet igjen, tenker jeg ), jeg gikk inn på do, satte meg ned og "slapp det løst", da jeg ser at jeg har glemt og lukket døren. På jobb!! Hærregud, jeg fikk en skikkelig dose med panikk, og prøvde febrilsk å "stenge kranen", men det var nytteløst, så i stedet satte jeg farten opp og jobbet hardt med å gjøre meg ferdig i lyntempo. Jeg satt også og lyttet etter stemmer og prøvde å gjøre meg bitteliten, men siden man sitter der man sitter, så er det pent lite man kan gjøre for å stikke seg bort. Så der satt jeg, rød som en tomat, latteren i halsen og lyttet. Denne gangen var jeg heldig, det kom ingen forbi døra, så i morgen skal jeg henge opp en laminert huskelapp på dodøra på jobb: HUSK Å LUKKE DØRA FØR DU SETTER DEG!!
Så mitt råd til deg i helga: Lukker du ikke døra, så shit au..:)
Tuddelu...
tirsdag 15. februar 2011
Er i mumse-modus.
Jeg er en MUMSER! En selverklært, uhelbredelig mumser, og jeg kan ikke makte å se at det er noe håp for meg innen rimelighetens grenser. Og ikke vet jeg helt om jeg vil ha det håpet heller, for jeg elsker å mumse.
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært gal etter godteri. Og så notorisk barnslig (atter en gang i følge mine barn) jeg er, så kaller jeg det fortsatt godteri. Ikke sukkertøy, men godteri. Alt som det er tonnevis med E-stoffer i elsker jeg. Sure og salte tær, tea-puter, smokker med og uten sukker på, skogsbær, fløteputer, alt med sukker i.
Jeg er fullstendig karakterløs når det kommer til godteri. Et år fikk jeg over 1 kg. med smågodt i morsdagsgave, og tro det eller ei, av alle gaver jeg har fått på morsdagen min, så er det denne jeg husker best av alle. Jeg mumset leeeeenge etter at de andre hadde forlatt rommet.
Når jeg var gammel nok, fikk jeg 5 kroner (jeg er bare 38 år assa) på lørdagen for å kjøpe meg godteri. Jeg syklet bort til Kinokiosken og ba damen legge i 1 av den, 2 sånne, 3 borti der osv, helt til dama ble småsprø og jeg fornøyd! Jeg rørte sjelden kremmerposen før kl 18, men da opplevde jeg ren lykke. Ren og skjær lykke i form av smågodt til 5 kroner. Og denne følelsen har jeg hver gang jeg åpner en pose.
Jeg er ei snill og god jente som deler det meste jeg har med andre. Spør meg om å få låne grønnsåpe, brød, melk, sukker, dopapir, vaskepulver, tacosaus, ja stort sett alt, men det er 2 ting jeg ikke deler med andre. Godteri og naboen min! (Naboen min kommer jeg tilbake til ved en annen anledning). Siden jeg har 3 barn som også liker godteri, må jeg kjøpe inn såpass mye at de ikke tømmer mitt godteri, for det vil jeg tømme selv. Jeg blir faktisk ganske sur når jeg finner ut at de har nasket av posen min, men nå begynner det å gå inn, mamma DELER ikke posen sin med andre.
Jeg har en ganske stor Crispo liggende i kjøleskapet, og jeg vet at så karakterløs som jeg er, vil den etter all sannsynlighet være tom innen 1 time. Jeg hører den roper på meg gjennom døra, og gjett om jeg svarer: "Jada, jeg kommer!!"
Jeg har blitt ganske flink midt i uka til å ikke mumse, men på onsdag kommer som regel sukkerbehovet snikende, og for å være i forkant for en eventuell panikksituasjon, så kjøper jeg inn litt sjokolade, slik at situasjonen er avverget før den i det hele tatt har tenkt på å oppstå. Panikk er ikke bra, men lykke er:)
Heldigvis er jeg gift med en mumsemann, som i skrivende stund sitter og lovpriser seigmennene, så ære være de som fant opp godteriet, slik at jeg kan mumse når jeg vil, hvor jeg vil, hvor mye jeg vil.
Tuddelu...
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært gal etter godteri. Og så notorisk barnslig (atter en gang i følge mine barn) jeg er, så kaller jeg det fortsatt godteri. Ikke sukkertøy, men godteri. Alt som det er tonnevis med E-stoffer i elsker jeg. Sure og salte tær, tea-puter, smokker med og uten sukker på, skogsbær, fløteputer, alt med sukker i.
Jeg er fullstendig karakterløs når det kommer til godteri. Et år fikk jeg over 1 kg. med smågodt i morsdagsgave, og tro det eller ei, av alle gaver jeg har fått på morsdagen min, så er det denne jeg husker best av alle. Jeg mumset leeeeenge etter at de andre hadde forlatt rommet.
Når jeg var gammel nok, fikk jeg 5 kroner (jeg er bare 38 år assa) på lørdagen for å kjøpe meg godteri. Jeg syklet bort til Kinokiosken og ba damen legge i 1 av den, 2 sånne, 3 borti der osv, helt til dama ble småsprø og jeg fornøyd! Jeg rørte sjelden kremmerposen før kl 18, men da opplevde jeg ren lykke. Ren og skjær lykke i form av smågodt til 5 kroner. Og denne følelsen har jeg hver gang jeg åpner en pose.
Jeg er ei snill og god jente som deler det meste jeg har med andre. Spør meg om å få låne grønnsåpe, brød, melk, sukker, dopapir, vaskepulver, tacosaus, ja stort sett alt, men det er 2 ting jeg ikke deler med andre. Godteri og naboen min! (Naboen min kommer jeg tilbake til ved en annen anledning). Siden jeg har 3 barn som også liker godteri, må jeg kjøpe inn såpass mye at de ikke tømmer mitt godteri, for det vil jeg tømme selv. Jeg blir faktisk ganske sur når jeg finner ut at de har nasket av posen min, men nå begynner det å gå inn, mamma DELER ikke posen sin med andre.
Jeg har en ganske stor Crispo liggende i kjøleskapet, og jeg vet at så karakterløs som jeg er, vil den etter all sannsynlighet være tom innen 1 time. Jeg hører den roper på meg gjennom døra, og gjett om jeg svarer: "Jada, jeg kommer!!"
Jeg har blitt ganske flink midt i uka til å ikke mumse, men på onsdag kommer som regel sukkerbehovet snikende, og for å være i forkant for en eventuell panikksituasjon, så kjøper jeg inn litt sjokolade, slik at situasjonen er avverget før den i det hele tatt har tenkt på å oppstå. Panikk er ikke bra, men lykke er:)
Heldigvis er jeg gift med en mumsemann, som i skrivende stund sitter og lovpriser seigmennene, så ære være de som fant opp godteriet, slik at jeg kan mumse når jeg vil, hvor jeg vil, hvor mye jeg vil.
Tuddelu...
lørdag 12. februar 2011
Er i skal - tenke - på - det modus.
Skal, skal ikke!! Skal, skal ikke!! Kommer jeg noen gang til å klare det, eller blir det som de siste gangene?? Jeg kjenner jeg har bitte, litte lyst til å slutte å røyke. Ikke så veldig mye, men nok til at tanken har satt seg.
Jeg er alt en røyker er, stressa-røyker, morras-røyker, kose-røyker, før og etter middags - røyker, passiv røyker, kjede - røyker, og alle disse smaker godt. Noen sier at de fleste røykene de tar i løpet av en dag, ikke smaker godt, det gjør mine! Jeg koser meg med hver og en jeg! Og røyken inngår i mine rutiner. Hver dag.
I helgene står jeg opp, tisser skvetten min, går på kjøkkenet og lager meg en kopp te og koser meg med min første røyk, så går det slag i slag. Når jeg skal på jobb, steller jeg meg først, for så og ta rutinen på kjøkkenet.
Etter jeg begynte å jobbe i barnehage, kan jeg bare røyke i pausen min, og jeg tenkte med gru på hvordan dette skulle gå, men det gikk faktisk over all forventning. 3 - 4 timer uten går veldig bra.
To ganger tidligere har jeg prøvd sånn skikkelig å slutte, men rekorden er bare på skarve 9 dager, og da var jeg så sur at jeg så ut som en liten drittunge som hadde fått kjeft. Før røykeslutt nr. 2 leste jeg røykeboka av Carr, og den funka faktisk, litt og ei stund ihvertfall, men jeg kjente meg faktisk så patetisk dum som han påstod jeg var, ved at jeg satt og pattet på denne sneipen. Følelsen kan sikkert sammenlignes med å lese bibelen og få en åpenbaring. Så en søndag kl 19.15 stumpet jeg røyken, og følte meg lettet og glad, men den følelsen ble der ikke så veldig lenge. For på en solskinnsdag, 9 dager etter slutten, satt jeg på verandaen min og tenkte at "shit au, bare en har jo ikke noe å si, dette går jo så bra" Yeah Right! Så mye for viljestyrke.
Det er dyrt å røyke sigaretter, det lukter vondt av klærne mine, av håret mitt, av pusten min, ja av alt egentlig, og det finnes INGEN unnskyldning for å røyke, men jeg gruer meg ( hvis jeg skal gjennomføre slutten, vel og merke). Min mann har begynt å snuse, og har gått betraktelig ned i antall sigaretter i døgnet, ca. 20 faktisk, og jeg synes det er litt sexy med snusleppe, men på meg selv!!! Jeg snusa for mange år siden, General og prismaster i lomma, nå blir det i så fall jentesnus i "bleier":)
Jeg har røyka for lenge, noen ganger høres det ut som om det er ei spilledåse i brystet mitt, jeg er klar for førstehjelp på toppen av bakker og jeg er ikke noe forbilde for mine unger. Alt dette ser jeg, men likevell er den der den djevelske stemmen i hodet mitt som hvisker: "Drit i dette, dette kan du unne deg!" Men jeg har ikke noe svar å gi ungene når de spør meg hvorfor jeg røyker, når jeg har tenkt å slutte, om jeg er oppmerksom på hvor mye penger jeg bruker på røyk!! Jeg bare snøfter og glefser noe tilbake at dette kan de bare glemme at jeg diskuterer med dem! Jeg blir ordentlig, skikkelig sur, og det er rett og slett fordi jeg vet at de har rett i det de sier, mamma "basjer i skuffen" hver gang hun prøver å forsvare røykingen!!
Jeg har litt mer lyst til å slutte nå kjenner jeg, etter å ha skrevet dette, men tanken er vel forduftet i morgen tidlig igjen. Men jentesnusen i "bleie" skal jeg kjøpe meg, så får vi se:)
Hadde vært interessant med noen kommentarer på dette innlegget, om tips til meg fra deg, som har funket eller at det gikk rett i vasken etter noen dager! Og jeg skal holde dere oppdatert på hva som skjer!
Så nå går jeg i tankeboksen (les: tar meg en røyk) og tenker litt mer på dette!
Tuddelu...
Jeg er alt en røyker er, stressa-røyker, morras-røyker, kose-røyker, før og etter middags - røyker, passiv røyker, kjede - røyker, og alle disse smaker godt. Noen sier at de fleste røykene de tar i løpet av en dag, ikke smaker godt, det gjør mine! Jeg koser meg med hver og en jeg! Og røyken inngår i mine rutiner. Hver dag.
I helgene står jeg opp, tisser skvetten min, går på kjøkkenet og lager meg en kopp te og koser meg med min første røyk, så går det slag i slag. Når jeg skal på jobb, steller jeg meg først, for så og ta rutinen på kjøkkenet.
Etter jeg begynte å jobbe i barnehage, kan jeg bare røyke i pausen min, og jeg tenkte med gru på hvordan dette skulle gå, men det gikk faktisk over all forventning. 3 - 4 timer uten går veldig bra.
To ganger tidligere har jeg prøvd sånn skikkelig å slutte, men rekorden er bare på skarve 9 dager, og da var jeg så sur at jeg så ut som en liten drittunge som hadde fått kjeft. Før røykeslutt nr. 2 leste jeg røykeboka av Carr, og den funka faktisk, litt og ei stund ihvertfall, men jeg kjente meg faktisk så patetisk dum som han påstod jeg var, ved at jeg satt og pattet på denne sneipen. Følelsen kan sikkert sammenlignes med å lese bibelen og få en åpenbaring. Så en søndag kl 19.15 stumpet jeg røyken, og følte meg lettet og glad, men den følelsen ble der ikke så veldig lenge. For på en solskinnsdag, 9 dager etter slutten, satt jeg på verandaen min og tenkte at "shit au, bare en har jo ikke noe å si, dette går jo så bra" Yeah Right! Så mye for viljestyrke.
Det er dyrt å røyke sigaretter, det lukter vondt av klærne mine, av håret mitt, av pusten min, ja av alt egentlig, og det finnes INGEN unnskyldning for å røyke, men jeg gruer meg ( hvis jeg skal gjennomføre slutten, vel og merke). Min mann har begynt å snuse, og har gått betraktelig ned i antall sigaretter i døgnet, ca. 20 faktisk, og jeg synes det er litt sexy med snusleppe, men på meg selv!!! Jeg snusa for mange år siden, General og prismaster i lomma, nå blir det i så fall jentesnus i "bleier":)
Jeg har røyka for lenge, noen ganger høres det ut som om det er ei spilledåse i brystet mitt, jeg er klar for førstehjelp på toppen av bakker og jeg er ikke noe forbilde for mine unger. Alt dette ser jeg, men likevell er den der den djevelske stemmen i hodet mitt som hvisker: "Drit i dette, dette kan du unne deg!" Men jeg har ikke noe svar å gi ungene når de spør meg hvorfor jeg røyker, når jeg har tenkt å slutte, om jeg er oppmerksom på hvor mye penger jeg bruker på røyk!! Jeg bare snøfter og glefser noe tilbake at dette kan de bare glemme at jeg diskuterer med dem! Jeg blir ordentlig, skikkelig sur, og det er rett og slett fordi jeg vet at de har rett i det de sier, mamma "basjer i skuffen" hver gang hun prøver å forsvare røykingen!!
Jeg har litt mer lyst til å slutte nå kjenner jeg, etter å ha skrevet dette, men tanken er vel forduftet i morgen tidlig igjen. Men jentesnusen i "bleie" skal jeg kjøpe meg, så får vi se:)
Hadde vært interessant med noen kommentarer på dette innlegget, om tips til meg fra deg, som har funket eller at det gikk rett i vasken etter noen dager! Og jeg skal holde dere oppdatert på hva som skjer!
Så nå går jeg i tankeboksen (les: tar meg en røyk) og tenker litt mer på dette!
Tuddelu...
fredag 11. februar 2011
Er i aldrings-modus.
Jeg er ikke gammel, er ikke i nærheten av å være halveis heller, men tegnene kommer snikende innpå meg likevell. Det sies at man ikke er eldre enn det man føler seg som, og det er greit det. Så jeg som er, i følge mine barn, notorisk barnslig, kommer som 93 - åring til å føle meg som en 19 åring da??? Neppe..
Så, tegnene er der, selv om jeg lukker både øynene og sinnet. Jeg tror tyngdekraften virker mer effektivt på meg jo eldre jeg blir. Alt blir liksom dratt nedover, sakte men sikkert! Rompa henger litt mer ned mot bakken enn for 10 år siden, cm'ene krymper fra lortfallet og ned, og jeg er redd jeg som 80-åring blir veldig sår på stumpen min.
Magen henger litt mer ned den også, men den kan jeg pakke inn i og ned i buksa, slik at den holder seg der, så den slippes bare fri når joggebuksa kommer på. Den er jo ikke så stram som ei dongeribukse! Det ville jo aldri kunne falle meg inn å tenke på at magen vokser en smule pga. matinntak, sjokolade og lite fysisk fostring, nei, dette er alderstillegg, helt klart! Håndtakene på begge sidene av magen, joda,de stiller også i samme kategori, alderstillegg:)
Rynker har jeg heldigvis ikke observert ennå, og siden jeg har det jeg kaller for "fotballtryne", et kule rundt ansikt, så skal det vel litt til før rynkene kommer der. Nei, tyngdekraften har nok også sin innvirkning på ansiktet også. Så nå har jeg begynt med en sånn lift-krem, og jeg må le der jeg står foran speilet om kveldene og løfter alt opp og tenker:" Når jeg var liten jente, gjorde jeg grimaser til speilet, nå som jeg er eldre tar speilet hevn!" Eller betyr lift-krem at man rett og slett skal drite i hva de andre ser og tenker om en og heller gå med hodet høyt hevet, og hvor mye krem må til for å få hevet hodet tilstrekkelig høyt??!!
Jeg tar ikke disse tegnene så veldig alvorlig, sikkert fordi jeg føler meg veldig ung i sinnet. Jeg elsker å tøyse, og dummer jeg meg ut, er jeg nok den første til å le av det. Men en ting er det man ser av kroppslige forandringer, noe annet er når man merker dem fysisk. Se for dere dette: Jeg går forbi min mann på vei inn til stua, idet jeg passerer ham, klasker han meg på baken med håndflaten! Det som skjer da er at kroppen min tar bølgen! Bølgen starter fra baken, den splitter seg med en gang i to, hvorpå den ene bølgen går ned til lårene, mens den andre bølgen slår seg vei oppover mot magen, puppene og ender som regel under haka, der tyngdekraften ihvertfall har gjort sitt inntog! Dette er ikke min kropp som jubler over berøringen, bare for å ha sagt det!
Jeg har nå kjøpt meg klær i en størrelse større enn det jeg pleier å gå i, og trives med det. De er litt sporty også, så jeg føler meg litt collage-ung:) Når jeg nå står foran speilet, ser jeg ikke ut som et timeglass lenger, jeg er rund og blid, og jeg smiler bare tilbake til det hevngjerrige speilet og tenker:" Ha, der lurte jeg deg!"
Tuddelu...
Så, tegnene er der, selv om jeg lukker både øynene og sinnet. Jeg tror tyngdekraften virker mer effektivt på meg jo eldre jeg blir. Alt blir liksom dratt nedover, sakte men sikkert! Rompa henger litt mer ned mot bakken enn for 10 år siden, cm'ene krymper fra lortfallet og ned, og jeg er redd jeg som 80-åring blir veldig sår på stumpen min.
Magen henger litt mer ned den også, men den kan jeg pakke inn i og ned i buksa, slik at den holder seg der, så den slippes bare fri når joggebuksa kommer på. Den er jo ikke så stram som ei dongeribukse! Det ville jo aldri kunne falle meg inn å tenke på at magen vokser en smule pga. matinntak, sjokolade og lite fysisk fostring, nei, dette er alderstillegg, helt klart! Håndtakene på begge sidene av magen, joda,de stiller også i samme kategori, alderstillegg:)
Rynker har jeg heldigvis ikke observert ennå, og siden jeg har det jeg kaller for "fotballtryne", et kule rundt ansikt, så skal det vel litt til før rynkene kommer der. Nei, tyngdekraften har nok også sin innvirkning på ansiktet også. Så nå har jeg begynt med en sånn lift-krem, og jeg må le der jeg står foran speilet om kveldene og løfter alt opp og tenker:" Når jeg var liten jente, gjorde jeg grimaser til speilet, nå som jeg er eldre tar speilet hevn!" Eller betyr lift-krem at man rett og slett skal drite i hva de andre ser og tenker om en og heller gå med hodet høyt hevet, og hvor mye krem må til for å få hevet hodet tilstrekkelig høyt??!!
Jeg tar ikke disse tegnene så veldig alvorlig, sikkert fordi jeg føler meg veldig ung i sinnet. Jeg elsker å tøyse, og dummer jeg meg ut, er jeg nok den første til å le av det. Men en ting er det man ser av kroppslige forandringer, noe annet er når man merker dem fysisk. Se for dere dette: Jeg går forbi min mann på vei inn til stua, idet jeg passerer ham, klasker han meg på baken med håndflaten! Det som skjer da er at kroppen min tar bølgen! Bølgen starter fra baken, den splitter seg med en gang i to, hvorpå den ene bølgen går ned til lårene, mens den andre bølgen slår seg vei oppover mot magen, puppene og ender som regel under haka, der tyngdekraften ihvertfall har gjort sitt inntog! Dette er ikke min kropp som jubler over berøringen, bare for å ha sagt det!
Jeg har nå kjøpt meg klær i en størrelse større enn det jeg pleier å gå i, og trives med det. De er litt sporty også, så jeg føler meg litt collage-ung:) Når jeg nå står foran speilet, ser jeg ikke ut som et timeglass lenger, jeg er rund og blid, og jeg smiler bare tilbake til det hevngjerrige speilet og tenker:" Ha, der lurte jeg deg!"
Tuddelu...
torsdag 10. februar 2011
Er i kvinnelist-modus.
Stort sett er jeg veldig glad jeg er kvinne, veldig glad. Og jeg er også glad det er noe som kalles kvinnelist, veldig glad. Og bruker jeg denne listen? Ja, vær du sikker:)
Jeg bruker denne gode listen vi kvinner har fått utdelt både bevisst og ubevisst (mest bevisst). Men noen ganger dukker den bare opp rett foran nesa på meg, og jeg kunne jo aldri finne på å ikke bruke den da, både der og senere. Bussjåføren har latt meg sitte på gratis noen ganger, og det er klart jeg forbereder min kvinnelist neste gang når jeg står og venter på bussen og det er iskaldt ute. Da tar jeg ikke lommeboka opp av lomma før jeg går inn i bussen og sier med et smil (kvinnelist = smile hele tiden) : "Fy flate kor kaldt det e te fingran, vent litt ska æ bare få sjett om æ får opp pængboka!" og smiler. Han vinker meg stort sett videre, og smiler tilbake!
Når jeg bevisst bruker listen min, så snakker jeg uten unntak i bare "meg og jeg" - form. Nevner aldri at jeg har en mann som kan ta det tyngste for meg! I dag, f.eks. hadde jeg mareritt på jobben om snømåkingen som ventet meg når jeg kom hjem. 115 millimeter ( synes det høres mer ut enn 15 cm) tung snø lå og ventet på meg. Men her ble jeg gledelig overrasket, for her hadde min kjære nabo vært med freseren sin og måkt for meg ( skal ordne det slik at han får sin lønn i himmelen). Men etter han hadde måkt, så måtte det jo så klart komme en traktor med ei skrape som legger igjen ca 2000 millimeter høy brøytekant. Under denne 2000 millimeter høye kanten, lå det ca 1000 millimeter med isklomper etter forrige brøytekant, så nå begynner vi å snakke brøytekanter altså. Traktormannen var på vei forbi huset mitt, da kvinnelisten slo ned i meg.Jeg tok på meg skoene, brettet opp ermene på genseren og løp ut. Fikk stanset mannen med et smil og han smilte forsiktig tilbake. Han trodde nok at dette var ei furie som kom til å tømme ut all brøytekant-frustrasjon over ham, og jeg kan tenke meg han stålsatte seg. Men nei da, jeg ble en kvinne ut til mine kalde fingertupper, smilte mitt beste smil, la hodet litt på skakke, det ene øyebrynet en tanke høyere enn det andre og satte mine blåe øyne rett i hans og blunket akkurat sånn at jeg så sånn passe lei meg ut, og sa:" Trur du at du koinna ha brøyta bort bare herre brøytekant'n for mæ, trur du? Under dein snø'øn dær ligg det så my isklompa, og da mæ bruk spætte på alt det dær, og det klare æ itj, det bli for tungt for mæ. Hadd du vorre så snill og god og hjolpe mæ dein gangen hær, trur du?" Han gjorde det han, og jeg ga ham ei belønning med at jeg stod og kikket på og smilte flott tilbake da han var ferdig og sendte meg et var-dette-bra smil:) Ha, tenkte jeg for meg selv!
Klart jeg bruker min kvinnelist her hjemme også, og det er alltid bevisst, men jeg kan jo ikke si noe om hva, hvor og hvordan, for min mann leser bloggen min hver dag jeg skriver:)
Tuddelu...
Jeg bruker denne gode listen vi kvinner har fått utdelt både bevisst og ubevisst (mest bevisst). Men noen ganger dukker den bare opp rett foran nesa på meg, og jeg kunne jo aldri finne på å ikke bruke den da, både der og senere. Bussjåføren har latt meg sitte på gratis noen ganger, og det er klart jeg forbereder min kvinnelist neste gang når jeg står og venter på bussen og det er iskaldt ute. Da tar jeg ikke lommeboka opp av lomma før jeg går inn i bussen og sier med et smil (kvinnelist = smile hele tiden) : "Fy flate kor kaldt det e te fingran, vent litt ska æ bare få sjett om æ får opp pængboka!" og smiler. Han vinker meg stort sett videre, og smiler tilbake!
Når jeg bevisst bruker listen min, så snakker jeg uten unntak i bare "meg og jeg" - form. Nevner aldri at jeg har en mann som kan ta det tyngste for meg! I dag, f.eks. hadde jeg mareritt på jobben om snømåkingen som ventet meg når jeg kom hjem. 115 millimeter ( synes det høres mer ut enn 15 cm) tung snø lå og ventet på meg. Men her ble jeg gledelig overrasket, for her hadde min kjære nabo vært med freseren sin og måkt for meg ( skal ordne det slik at han får sin lønn i himmelen). Men etter han hadde måkt, så måtte det jo så klart komme en traktor med ei skrape som legger igjen ca 2000 millimeter høy brøytekant. Under denne 2000 millimeter høye kanten, lå det ca 1000 millimeter med isklomper etter forrige brøytekant, så nå begynner vi å snakke brøytekanter altså. Traktormannen var på vei forbi huset mitt, da kvinnelisten slo ned i meg.Jeg tok på meg skoene, brettet opp ermene på genseren og løp ut. Fikk stanset mannen med et smil og han smilte forsiktig tilbake. Han trodde nok at dette var ei furie som kom til å tømme ut all brøytekant-frustrasjon over ham, og jeg kan tenke meg han stålsatte seg. Men nei da, jeg ble en kvinne ut til mine kalde fingertupper, smilte mitt beste smil, la hodet litt på skakke, det ene øyebrynet en tanke høyere enn det andre og satte mine blåe øyne rett i hans og blunket akkurat sånn at jeg så sånn passe lei meg ut, og sa:" Trur du at du koinna ha brøyta bort bare herre brøytekant'n for mæ, trur du? Under dein snø'øn dær ligg det så my isklompa, og da mæ bruk spætte på alt det dær, og det klare æ itj, det bli for tungt for mæ. Hadd du vorre så snill og god og hjolpe mæ dein gangen hær, trur du?" Han gjorde det han, og jeg ga ham ei belønning med at jeg stod og kikket på og smilte flott tilbake da han var ferdig og sendte meg et var-dette-bra smil:) Ha, tenkte jeg for meg selv!
Tuddelu...
tirsdag 8. februar 2011
Er i skrekk-modus.
Jeg har tannlegeskrekk. Ikke bare sånn ekkelt, lite sug i magen rett før jeg skal inn i kammerset og sette meg i stolen! Nei, jeg har TANNLEGESKREKK! En gang gikk jeg inn og ut av badet ( ikke spør meg om hvorfor akkurat badet ) i hele 2 timer før jeg klarte å snakke med en tannpleier. Jeg gråt mens jeg satt på dolokket, skalv og svettet fryktelig i håndflatene mine, og når jeg etter x-antall ring til tannlegen ( jeg la på før det begynte å ringte ) endelig klarte å la det ringe, så gråt jeg så innmari at tannpleieren lurte nok på om jeg burde ha ringt et annet nummer.
Grunnen til at dette kommer nå, er at mine tenner har bestemt seg for ha pay-back-time!! Jeg har nok ikke vært den mest ihuga tannpasseren i mine leveår, jeg er altfor glad i godteri og brus til det, men med tanke på skrekken jeg har, burde det jo ha ringt ei bjelle for lenge siden. På barneskolen var det bestandig kontordama som banket på døra, gikk inn, kikket seg rundt i rommet og så fortalte hvem som skulle til pers. Allerede da holdt jeg på å kaste opp, men når jeg ble ropt opp, gikk jeg rolig ut av klasserommet, for så å springe på do og gjemme meg der i ca tre kvarter, før jeg gikk inn igjen! Dette ble jo oppdaget, så jeg måtte ha følge bort til skrekkens hus, men kontordama, gikk når vi var vel inne på venterommet. Tannlegen kom og sa "Værsego", akkurat som om jeg skulle få noe!!! Jeg nektet, og etter x-antall "værsego'er" ble hun forbanna og truet med å ringe mora mi. Jeg satt fortsatt spikret og mamma kom!!!!
Jeg har ikke blitt bedre etter at jeg ble voksen heller, nesten tvert i mot. En gang jeg skulle trekke ei visdomstann, syntes en gammel mann så synd på meg inne på venterommet ( jeg skalv slik når jeg skulle svare på skjema om min helsesituasjon) at han snakket med tannlegen, uten at jeg visste det, og ga meg timen sin. Da jeg kom inn i kammerset, gikk jeg rett bort i et hjørne, med ryggen til tannlege, tannpleier, borr, stol, sprøyter og pirker, og gråt!!! Jeg gråt og gråt, og tenkte med meg selv, "Ta deg sammen", men da gråt jeg bare enda mer, for der sto jeg, 36 år, og ristet og hulket værre enn en liten unge! Det måtte masse overtalelse fra sjefen sjøl, før jeg satte meg ned. Så der lå jeg, i vater, og ba til alt mellom himmel og jord, uten at det hjalp noe nevenverdig. Men det gikk greit, jeg har ennå ikke dødd hos noen tannleger, så ler jeg litt av meg selv når jeg er ferdig, men egentlig så er jeg utrolig stolt av at jeg også denne klarte det.
Sist tannpinen kom, klarte jeg ikke å ringe selv en gang. Da ble min kjære nabo lei av at jeg så tydelig hadde vondt, så hun ringte. Hun måtte bli med meg hos tannlegen, og hun måtte skrive under på dette skjemaet, jeg skalv slik at det kunne de bare glemme! Jeg gråt og gråt, min kjære nabo strøk meg over beinet og trøstet det beste hun kunne, og gråt en skvett hun også!
Så nå er det krise igjen. Jeg har mistet to kroner i to jeksler, og tro meg, jeg ringer ikke! Jeg har allerede gannet bort ei betennelse, og skal nok klare det igjen. Hullene er jo så store at det er evig ekko i kjeften min, siden jeg sjelden klarer å holde den igjenkneppet mer enn to minutter av gangen.
Så jeg trekker tenner jeg, og tenker at ute av syne, ute av kjeften:) Og ønsker bebisset velkommen:)
Tuddelu...
Grunnen til at dette kommer nå, er at mine tenner har bestemt seg for ha pay-back-time!! Jeg har nok ikke vært den mest ihuga tannpasseren i mine leveår, jeg er altfor glad i godteri og brus til det, men med tanke på skrekken jeg har, burde det jo ha ringt ei bjelle for lenge siden. På barneskolen var det bestandig kontordama som banket på døra, gikk inn, kikket seg rundt i rommet og så fortalte hvem som skulle til pers. Allerede da holdt jeg på å kaste opp, men når jeg ble ropt opp, gikk jeg rolig ut av klasserommet, for så å springe på do og gjemme meg der i ca tre kvarter, før jeg gikk inn igjen! Dette ble jo oppdaget, så jeg måtte ha følge bort til skrekkens hus, men kontordama, gikk når vi var vel inne på venterommet. Tannlegen kom og sa "Værsego", akkurat som om jeg skulle få noe!!! Jeg nektet, og etter x-antall "værsego'er" ble hun forbanna og truet med å ringe mora mi. Jeg satt fortsatt spikret og mamma kom!!!!
Jeg har ikke blitt bedre etter at jeg ble voksen heller, nesten tvert i mot. En gang jeg skulle trekke ei visdomstann, syntes en gammel mann så synd på meg inne på venterommet ( jeg skalv slik når jeg skulle svare på skjema om min helsesituasjon) at han snakket med tannlegen, uten at jeg visste det, og ga meg timen sin. Da jeg kom inn i kammerset, gikk jeg rett bort i et hjørne, med ryggen til tannlege, tannpleier, borr, stol, sprøyter og pirker, og gråt!!! Jeg gråt og gråt, og tenkte med meg selv, "Ta deg sammen", men da gråt jeg bare enda mer, for der sto jeg, 36 år, og ristet og hulket værre enn en liten unge! Det måtte masse overtalelse fra sjefen sjøl, før jeg satte meg ned. Så der lå jeg, i vater, og ba til alt mellom himmel og jord, uten at det hjalp noe nevenverdig. Men det gikk greit, jeg har ennå ikke dødd hos noen tannleger, så ler jeg litt av meg selv når jeg er ferdig, men egentlig så er jeg utrolig stolt av at jeg også denne klarte det.
Sist tannpinen kom, klarte jeg ikke å ringe selv en gang. Da ble min kjære nabo lei av at jeg så tydelig hadde vondt, så hun ringte. Hun måtte bli med meg hos tannlegen, og hun måtte skrive under på dette skjemaet, jeg skalv slik at det kunne de bare glemme! Jeg gråt og gråt, min kjære nabo strøk meg over beinet og trøstet det beste hun kunne, og gråt en skvett hun også!
Så nå er det krise igjen. Jeg har mistet to kroner i to jeksler, og tro meg, jeg ringer ikke! Jeg har allerede gannet bort ei betennelse, og skal nok klare det igjen. Hullene er jo så store at det er evig ekko i kjeften min, siden jeg sjelden klarer å holde den igjenkneppet mer enn to minutter av gangen.
Så jeg trekker tenner jeg, og tenker at ute av syne, ute av kjeften:) Og ønsker bebisset velkommen:)
Tuddelu...
lørdag 5. februar 2011
Er i melankoli-modus.
Sitter og kikker på sport på tv'n, og det er snakk om at utøverne skryter av puplikum i løypene. Tankene går tilbake til VM i Trondheim (har ikke peiling på årstallet) for leeenge siden. Vi bodde i gangavstand fra stadion, og bestemte oss for å ta en titt. Så vi pakka da minstemann i vogna og eldstemann på søskensete oppå vogna, pakka sekken med mat og drikke, og ruslet i vei. Billetter hadde vi ikke, så vi fulgte strømmen opp i skogen. Hærregud for en tur, straka vegen opp og opp og opp, vi sleit med vogna og svetten, sklei og bantes stille mellom smilene! Vi kom oss opp på toppen etter vel ett par timer, for så og sitte og se rett i barskogen! Bomtur, de luxe!
Men vi har vært veldig flinke vi, med å ta med ungene ut på tur i helgene. Egentlig takket være min mann, som elsker å tenne bål i skogen, grille pølser og spise appelsin. Jeg liker det også, hadde det ikke vært for all stresset forut for turen, og turen inn til bålplassen. Jeg liker asfalt jeg, ikke bløte myrer der støvel'n suger seg fast i mosen, tuer som man ikke ser, men som du kan banne på man snubler i og tryner i gjørma! Jeg liker bylivet, ikke skogen. Men jeg ble med stort sett alle gangene, og ikke var jeg sur heller! Sommer som vinter, tursko eller skisko, vi dro på turer, og ungene elsket det. Når tredjemann ble født, fikk vi tak i en pulk, så ble han også med! Vi har leid hytter her og der, og virkelig kosa oss, har ikke ville ha vært dette foruten, men nå når ungene er store, så er det faktisk godt å bare kunne sitte hjem ei helg, kjenne helga balsamere sinnet for stress og kav.
Det var jo nesten slik at når ungene var små, følte man at man måtte på død og liv ut på tur, om ikke både lørdag og søndag, så ihvertfall en av dagene. Ungene ble glade når vi skulle ut og "grille bål" som de sa, mens jeg ble noen ganger glad når mandagen kom, slik at presset om å gjøre noe, kunne vente igjen til helga.
Nå er ungene store, og de vil ikke bli med på skitur i skogen, "grille bålet" og kose oss, og nå kjenner jeg at jeg savner det. Savner å vasse i snøen, for å få tent bålet, savner svarte pølser og kvikklunsjen, savner leken i snøen, savner å komme hjem. sliten i armene og varm i hodet, ja, alt egentlig. Derfor er jeg så glad for at vi tok alle disse turene mens vi kunne, glad for minnene jeg sitter igjen med og som vi kan snakke om alle sammen. Og skulle ungene glemme at de var med, så henter jeg albumet, så mimrer vi en times tid, og "gamla" innser at tiden har gått i rekordfart og blir enda mer melankolsk!
Alt til sin tid:)
Tuddelu...
Men vi har vært veldig flinke vi, med å ta med ungene ut på tur i helgene. Egentlig takket være min mann, som elsker å tenne bål i skogen, grille pølser og spise appelsin. Jeg liker det også, hadde det ikke vært for all stresset forut for turen, og turen inn til bålplassen. Jeg liker asfalt jeg, ikke bløte myrer der støvel'n suger seg fast i mosen, tuer som man ikke ser, men som du kan banne på man snubler i og tryner i gjørma! Jeg liker bylivet, ikke skogen. Men jeg ble med stort sett alle gangene, og ikke var jeg sur heller! Sommer som vinter, tursko eller skisko, vi dro på turer, og ungene elsket det. Når tredjemann ble født, fikk vi tak i en pulk, så ble han også med! Vi har leid hytter her og der, og virkelig kosa oss, har ikke ville ha vært dette foruten, men nå når ungene er store, så er det faktisk godt å bare kunne sitte hjem ei helg, kjenne helga balsamere sinnet for stress og kav.
Det var jo nesten slik at når ungene var små, følte man at man måtte på død og liv ut på tur, om ikke både lørdag og søndag, så ihvertfall en av dagene. Ungene ble glade når vi skulle ut og "grille bål" som de sa, mens jeg ble noen ganger glad når mandagen kom, slik at presset om å gjøre noe, kunne vente igjen til helga.
Nå er ungene store, og de vil ikke bli med på skitur i skogen, "grille bålet" og kose oss, og nå kjenner jeg at jeg savner det. Savner å vasse i snøen, for å få tent bålet, savner svarte pølser og kvikklunsjen, savner leken i snøen, savner å komme hjem. sliten i armene og varm i hodet, ja, alt egentlig. Derfor er jeg så glad for at vi tok alle disse turene mens vi kunne, glad for minnene jeg sitter igjen med og som vi kan snakke om alle sammen. Og skulle ungene glemme at de var med, så henter jeg albumet, så mimrer vi en times tid, og "gamla" innser at tiden har gått i rekordfart og blir enda mer melankolsk!
Alt til sin tid:)
Tuddelu...
fredag 4. februar 2011
Er i stolt av seg selv - modus.
Hei dere, jeg klarte natta:) Nesten helt alene i den store senga, og det gikk overraskende bra, med unntak av en liten time mellom 04.06 og 04.57! Da var jeg våken. Og en bitte-liten tanke stressa (les: meget urolig!) Jeg våknet av at noe bråkte noe helt forferdelig i rommet, men lå skikkelig godt innpakket under dyna, og torde egentlig ikke å ta bråket innover meg, helt til jeg bare måtte! Tenkte på å vekke opp redningsdukka (som jeg nå har døpt Ingar??) som fungerte som erstatning for min mann, men tenkte at hvis den virkelig kom seg ut av senga til min mann, ville jeg ha dødd, siden den har bare hode og bryst!!! Jeg tok vekk dyna og så gardina lå nesten vannrett inn i rommet og vinden og snøen hamret på verandaruta! Bråket i rommet kom også av guttungens dør som stod og slo! Jeg hater å stå opp midt på natta, man våkner til og det tar litt tid før søvnen når deg igjen. Men jeg måtte jo få igjen det ene vinduet, så jeg telte til tre og veltet meg ut av senga. Tabben var at jeg ikke satt på lyset over senga, og alle skyggene på veggene kom til syne, alle dyrene som lå under senga mi, kom krypende fram, og jeg ble nesten stående å kikke meg rundt og småtrippe på tærne, mens jeg lukket vinduet. Jeg var ordentlig våken nå, men så husredd som jeg er om natta, så hjelper ikke det det spøtt, koma eller ikke, jeg er livredd. Men denne superdama jumpet ( for å slippe unna alle dyrene) bort til guttungens dør og åpnet den, hadde ikke tid til å finne en sokk å legge imellom. Så kjente jeg at jeg måtte på do, og fra døra og til badet er det ca 2 - 2,5 meter med bare mørke golvet! Valget var enkelt, siden blæra føltes som en basketball, men å gjøre det, ble plutselig værre. To skritt og jeg satt på do og gruet meg til tilbaketuren! Vurderte å vekke minstemann og få han til å følge meg tilbake, men jeg hadde jo sagt at jeg hadde blitt voksen nå! Ingar var det heller ingen hjelp i (og takk Gud for det)! Jeg tok meg sammen, og kom meg under dyna uten å bli bitt, gravde meg ned slik at bare ansiktet stakk opp. Siste gang jeg kikket på klokka var 04.57, nesten 1 time hadde jeg brukt!! Helt utrolig!
Da jeg kjente at den deilige følelsen av når søvnen er nær, måtte det jo komme ett siste skremmeskudd. Jeg ligger sikkert bare 30 cm fra det ene vinduet, og det var ikke det vinduet jeg lukket Ute var det skikkelig vind og snø, og jeg er sikker på at jeg hørte vinden si : "MOAHAAAAA", og den blåste rett inn og tok med litt snø som traff meg i ansiktet! Fy flate, jeg skvatt!! Men jeg beholdt roen, vekket heller ikke nå minstemann, snudde meg bort fra det forbaskede vinduet, og ble heller liggende å se rett i plastikktrynet til Ingar!
GOD HELG:)
Tuddelu...
Da jeg kjente at den deilige følelsen av når søvnen er nær, måtte det jo komme ett siste skremmeskudd. Jeg ligger sikkert bare 30 cm fra det ene vinduet, og det var ikke det vinduet jeg lukket Ute var det skikkelig vind og snø, og jeg er sikker på at jeg hørte vinden si : "MOAHAAAAA", og den blåste rett inn og tok med litt snø som traff meg i ansiktet! Fy flate, jeg skvatt!! Men jeg beholdt roen, vekket heller ikke nå minstemann, snudde meg bort fra det forbaskede vinduet, og ble heller liggende å se rett i plastikktrynet til Ingar!
GOD HELG:)
Tuddelu...
torsdag 3. februar 2011
Er i selvstendighets-modus.
Ja, jeg vet, 2 blogger på en dag er i overkant, men jeg kjeder meg, er syk og jeg er veldig engstelig. Jeg jobber nemlig veldig hardt med hodet mitt i dag, om å bli voksen.
Mannen min kommer ikke hjem i natt, han er i Oslo, og det er i og for seg helt greit det, det er bare det at jeg liker ikke tanken på å ligge alene i senga vår. Jeg blir som en 3- åring som stadig vekk hører lyder, jeg innbiller meg dyr under senga og jeg ser skygger på veggene og taket, og det er virkelig skremmende. Tidligere så har jeg lagt ungene ved siden av meg og sovnet som en stein, men nå er de to eldste så store at de kommer bare til å se på meg som en forvokst 3-åring hvis jeg så mye som antyder problemet mitt, så da må jeg ty til minstemann, som begynner å bli stor han også! Jeg begynte å bearbeide ham allerede i går kveld! Jeg trykket på alle empatiknappene jeg visste om, og samvittighetsfull som han er, sa han ja, om enn ganske motvillig. "Du må bynn å lær dæ å såvva alein mamma, du e 38 år no!" Jeg måtte innrømme at han hadde rett i det, og lovte at neste gang pappa skal være borte, da skal jeg bli voksen. Som sagt, jeg har jobbet hardt i dag, og da poden kom hjem fra skolen, var jeg kjapp med å si at nå har mamma blitt voksen. Men hærregud, jeg gruer meg, og lurer på om det er noe jeg kan dytte under dyna til mannen min, slik at det ser ut som om han ligger der! Så kom jeg på det, ungene kom drassende med ei redningsdukke for noen uker siden, da de hadde førstehjelp på skolen. Den kommer jeg til å bruke! Det er bare det at den mangler kropp, bare hodet og bryst er der, og bare tanken på det er ganske makaber, men det får ikke hjelpe, i natt skal dukka ligge på puta:) Problem solved.
Noen sier at jeg burde få meg ei lydbok, plugge den i hodet, lukke øynene og bare lytte. Jeg gjorde det en gang, og var like ved å død. Jeg sovnet, med stemmen til en bergensk mann i ørene og sov godt også, helt til jeg bråvåknet av et helsikes leven. " Hvor er Stig???? Hvooor er Stiiiig??" Jeg ante ikke hvem Stig var, men fikk nesten lyst til å rope jeg også, bare for å finne denne Stig, da det gikk opp for meg at det var denne bergenske mannen som gikk amok inni hodet mitt. Hærregud, ALDRI mer lydbok på denne dama nei, så da får dukka duge, den er rolig, sier ingenting, snorker ikke og ikke slipper den ut "giftige" gasser heller.
Jeg er endelig på vei til å bli voksen jeg også:)
Tuddelu...
Mannen min kommer ikke hjem i natt, han er i Oslo, og det er i og for seg helt greit det, det er bare det at jeg liker ikke tanken på å ligge alene i senga vår. Jeg blir som en 3- åring som stadig vekk hører lyder, jeg innbiller meg dyr under senga og jeg ser skygger på veggene og taket, og det er virkelig skremmende. Tidligere så har jeg lagt ungene ved siden av meg og sovnet som en stein, men nå er de to eldste så store at de kommer bare til å se på meg som en forvokst 3-åring hvis jeg så mye som antyder problemet mitt, så da må jeg ty til minstemann, som begynner å bli stor han også! Jeg begynte å bearbeide ham allerede i går kveld! Jeg trykket på alle empatiknappene jeg visste om, og samvittighetsfull som han er, sa han ja, om enn ganske motvillig. "Du må bynn å lær dæ å såvva alein mamma, du e 38 år no!" Jeg måtte innrømme at han hadde rett i det, og lovte at neste gang pappa skal være borte, da skal jeg bli voksen. Som sagt, jeg har jobbet hardt i dag, og da poden kom hjem fra skolen, var jeg kjapp med å si at nå har mamma blitt voksen. Men hærregud, jeg gruer meg, og lurer på om det er noe jeg kan dytte under dyna til mannen min, slik at det ser ut som om han ligger der! Så kom jeg på det, ungene kom drassende med ei redningsdukke for noen uker siden, da de hadde førstehjelp på skolen. Den kommer jeg til å bruke! Det er bare det at den mangler kropp, bare hodet og bryst er der, og bare tanken på det er ganske makaber, men det får ikke hjelpe, i natt skal dukka ligge på puta:) Problem solved.
Noen sier at jeg burde få meg ei lydbok, plugge den i hodet, lukke øynene og bare lytte. Jeg gjorde det en gang, og var like ved å død. Jeg sovnet, med stemmen til en bergensk mann i ørene og sov godt også, helt til jeg bråvåknet av et helsikes leven. " Hvor er Stig???? Hvooor er Stiiiig??" Jeg ante ikke hvem Stig var, men fikk nesten lyst til å rope jeg også, bare for å finne denne Stig, da det gikk opp for meg at det var denne bergenske mannen som gikk amok inni hodet mitt. Hærregud, ALDRI mer lydbok på denne dama nei, så da får dukka duge, den er rolig, sier ingenting, snorker ikke og ikke slipper den ut "giftige" gasser heller.
Jeg er endelig på vei til å bli voksen jeg også:)
Tuddelu...
Er i forundrings-modus.
Ja så ble det sykedag i dag. Kroppen har hanglet i ett par uker nå, og nå satte den håndbrekket på, så på menyen i dag står det paracet, ibux og Cola Zero!
Så sitter jeg her og kjeder meg, klokka er ikke mer enn 09.30 og jeg trodde ihvertfall den burde være minst 11! Når jeg kjeder meg, foregår det mye i hodet, som kanskje egentlig ikke egner seg på trykk, men jeg kjører ivei likevell jeg. Hvorfor er det slik, tenker jeg, og forundrer meg stadig vekk over kroppens luner. Ta hodepine f.eks, det dundrer og banker i bakhodet, men ta 2 paracet og på 10 min så har man ikke noe å klage over! Jeg blir også forundret over PMS (noe jeg vet min mann også blir). En uke før tiden, så klikker det i hodet mitt. Jeg oppfører meg fint på jobb og ute sammen med venner, men så snart foten treffer trappetrinnet utenfor utgangsdøra og hånden blir lagt på dørklinka, så siger det innover meg. Jeg kommer ikke lenger inn enn til gangen før jeg har horn i panna og er kampklar! Det står nok skrevet PMS med store bokstaver i panna mi også og min aura gjør at de i huset kikker litt forsiktig på mor når hun ankommer kjøkkenet. De har lært seg til at når jeg er i denne modusen en ukes tid, da lar de sin mor være mest mulig i fred. Jeg kan ikke forklare dette fenomenet ovenfor min stakkars mann(som sier det blir værre og værre), men jeg sier: Nå er jeg rar i hodet igjen, det er koden vår for PMS, og han legger seg rimelig lavt i terrenget, til jeg sier: Nå er jeg bra igjen:)Forunderlig!!
Eller når "stjerten" min blir kald. Da fryses hele kroppen til, og når den først har blitt kald, så forblir den kald. I går akte jeg med barna i barnehagen, med overtrekksbukse på, og jeg er sikker på at "stjerten" var blå av kulde og hakket tenner! Det er greit å fryse på hendene, de kan du blåse på, men jeg synes det er hakket værre med "Stjerten". Så den ble iskald, lenge. Vurderte utover kvelden og tappe kokvarmt vann i ei bøtte og slippe den nedi bøtta, med det ble bare med tanken:) Så jeg satt i stolen min, og der ble jeg sittende, og jeg tenkte: Kanskje litt trening hadde vært lurt for å få igang blodomløpet av "stjerten" min! Yeah Right:)
Jeg stopper her, selv om det er side opp og ned om ting her i verden som forundrer meg, men i mitt lille, blonde hodet så har jeg da klart å overtale hjernen min til å stilletiende akseptere ting som de er. Man trenger jo ikke å åpne kjeften hver gang for å få bekreftet at man er blond:)
Tuddelu...
Så sitter jeg her og kjeder meg, klokka er ikke mer enn 09.30 og jeg trodde ihvertfall den burde være minst 11! Når jeg kjeder meg, foregår det mye i hodet, som kanskje egentlig ikke egner seg på trykk, men jeg kjører ivei likevell jeg. Hvorfor er det slik, tenker jeg, og forundrer meg stadig vekk over kroppens luner. Ta hodepine f.eks, det dundrer og banker i bakhodet, men ta 2 paracet og på 10 min så har man ikke noe å klage over! Jeg blir også forundret over PMS (noe jeg vet min mann også blir). En uke før tiden, så klikker det i hodet mitt. Jeg oppfører meg fint på jobb og ute sammen med venner, men så snart foten treffer trappetrinnet utenfor utgangsdøra og hånden blir lagt på dørklinka, så siger det innover meg. Jeg kommer ikke lenger inn enn til gangen før jeg har horn i panna og er kampklar! Det står nok skrevet PMS med store bokstaver i panna mi også og min aura gjør at de i huset kikker litt forsiktig på mor når hun ankommer kjøkkenet. De har lært seg til at når jeg er i denne modusen en ukes tid, da lar de sin mor være mest mulig i fred. Jeg kan ikke forklare dette fenomenet ovenfor min stakkars mann(som sier det blir værre og værre), men jeg sier: Nå er jeg rar i hodet igjen, det er koden vår for PMS, og han legger seg rimelig lavt i terrenget, til jeg sier: Nå er jeg bra igjen:)Forunderlig!!
Eller når "stjerten" min blir kald. Da fryses hele kroppen til, og når den først har blitt kald, så forblir den kald. I går akte jeg med barna i barnehagen, med overtrekksbukse på, og jeg er sikker på at "stjerten" var blå av kulde og hakket tenner! Det er greit å fryse på hendene, de kan du blåse på, men jeg synes det er hakket værre med "Stjerten". Så den ble iskald, lenge. Vurderte utover kvelden og tappe kokvarmt vann i ei bøtte og slippe den nedi bøtta, med det ble bare med tanken:) Så jeg satt i stolen min, og der ble jeg sittende, og jeg tenkte: Kanskje litt trening hadde vært lurt for å få igang blodomløpet av "stjerten" min! Yeah Right:)
Jeg stopper her, selv om det er side opp og ned om ting her i verden som forundrer meg, men i mitt lille, blonde hodet så har jeg da klart å overtale hjernen min til å stilletiende akseptere ting som de er. Man trenger jo ikke å åpne kjeften hver gang for å få bekreftet at man er blond:)
Tuddelu...
onsdag 2. februar 2011
Er i kjærlighets-modus.
Jeg har innsett det for lenge, lenge siden at jeg er en meget heldig frue. Jeg har funnet kjærligheten, og den har vart i 17 år. Noe som i for seg er en evighet i disse skilsmissetider. Og etter 17 år kan jeg fortsatt rødme og knise som en kvisete fjortis når min kjære mann sier jeg er søt! Jeg kjenner fortsatt at blodet bruser og det suser i hodet når jeg tenker på ham. Og når jeg er hjemme en dag, har jeg som regel ordnet sminken og håret, slik at han ikke skal komme hjem til ei sliten bøtte av et kvinnfolk som har sovemerker etter putemønsteret på kinnet. Jeg setter kjærligheten veldig høyt i livet mitt, og det både til min mann og mine barn. Hva er vel livet uten?
Jeg glemmer aldri første gang jeg så min mann. Det var på en diskotek i Åfjord. Jeg gikk på skole, han var hjemme på fri fra jobben som sjømann. Han stakk seg ut fra mengden pga. to ting. Han var dritkjekk, og så var han pyntet! De andre mannfolkene gikk i tresko og Helly Hansen varmejakke som det stinket fjøs av! Vi kan ennå diskutere ovenfor ungene om hvem som kikket mest på hvem, og nå, etter 17 år, skal jeg innrømme at det var nok meg som kikket mest. Men så skal det sies at han var nok som mannfolk flest, at når ei søt, vindrikkende jente kikker mer enn to ganger, da kikker de tilbake. Det usynlige snøret var lagt ut for min del, og min kjære beit på så det holdt! Så nå sitter vi her, 17 år eldre, tre unger og jeg er meget forelsket.
For å få dette til å fungere, så må man gi og ta. Jeg gidder ikke å bruke energi på å krangle om do-lokket. Det står alltid oppe, og jeg må alltid ta det ned, men jeg ser ikke problemet. Ligger det nede, så må jeg jo ta det opp, og da er jeg, i mine øyne, like langt. Vi er også et typisk eksempel på at motsetnigene tiltrekker. Der jeg er impulsiv er min mann betenkt. Vil jeg ha nudler og scampi, vil han ha potetball.
Jeg nevner nesten aldri for ham de tingene han gjør som irriterer vettet av meg, for da vet jeg at han vil gjøre det samme, og jeg er sinnsyk dårlig på å ta dårlig kritikk uten å bli så sur og grinete som bare vi husfruer kan bli!
Min kjære mann er det snilleste, beste og mest tålmodige mannfolket jeg vet om. Og at han holder ut med meg, som aldri klarer å få inn i hodet hvilken olje jeg skal bruke til salaten, og vi har salat ganske ofte, blander klær etter når de ble lagt til vask og ikke etter farge, sutrer når jeg har hodepine eller dummer meg ut på butikken når jeg har sagt eller gjort noe dumt igjen, er mer enn jeg kan fatte, men jeg er utrolig glad for det. Min kjære mann fortjener på gullmedalje og diplom, og det tror jeg pinadø jeg skal lage til ham:)
Elsker deg, vennen og TAKK <3
Tuddelu...
Jeg glemmer aldri første gang jeg så min mann. Det var på en diskotek i Åfjord. Jeg gikk på skole, han var hjemme på fri fra jobben som sjømann. Han stakk seg ut fra mengden pga. to ting. Han var dritkjekk, og så var han pyntet! De andre mannfolkene gikk i tresko og Helly Hansen varmejakke som det stinket fjøs av! Vi kan ennå diskutere ovenfor ungene om hvem som kikket mest på hvem, og nå, etter 17 år, skal jeg innrømme at det var nok meg som kikket mest. Men så skal det sies at han var nok som mannfolk flest, at når ei søt, vindrikkende jente kikker mer enn to ganger, da kikker de tilbake. Det usynlige snøret var lagt ut for min del, og min kjære beit på så det holdt! Så nå sitter vi her, 17 år eldre, tre unger og jeg er meget forelsket.
For å få dette til å fungere, så må man gi og ta. Jeg gidder ikke å bruke energi på å krangle om do-lokket. Det står alltid oppe, og jeg må alltid ta det ned, men jeg ser ikke problemet. Ligger det nede, så må jeg jo ta det opp, og da er jeg, i mine øyne, like langt. Vi er også et typisk eksempel på at motsetnigene tiltrekker. Der jeg er impulsiv er min mann betenkt. Vil jeg ha nudler og scampi, vil han ha potetball.
Jeg nevner nesten aldri for ham de tingene han gjør som irriterer vettet av meg, for da vet jeg at han vil gjøre det samme, og jeg er sinnsyk dårlig på å ta dårlig kritikk uten å bli så sur og grinete som bare vi husfruer kan bli!
Min kjære mann er det snilleste, beste og mest tålmodige mannfolket jeg vet om. Og at han holder ut med meg, som aldri klarer å få inn i hodet hvilken olje jeg skal bruke til salaten, og vi har salat ganske ofte, blander klær etter når de ble lagt til vask og ikke etter farge, sutrer når jeg har hodepine eller dummer meg ut på butikken når jeg har sagt eller gjort noe dumt igjen, er mer enn jeg kan fatte, men jeg er utrolig glad for det. Min kjære mann fortjener på gullmedalje og diplom, og det tror jeg pinadø jeg skal lage til ham:)
Elsker deg, vennen og TAKK <3
Tuddelu...
tirsdag 1. februar 2011
Er i litt sånn deppe-modus!
Jeg er ikke spesielt glad i tirsdagene. Og i dag var heller intet unntak. Mandagene er ganske greie, man kommer seg opp sånn litt i svime etter å ha sovnet altfor for seint på søndagskvelden, siden man ligger altfor lenge på søndagsmorgenen. Helga henger litt igjen, og tempoet er litt saktere enn vanlig. Men så kommer denne tirsdagen da! Da føles det ut som evigheter siden det var helg, og en enda lenger evighet til det blir helg. Tirsdagen er liksom som midt i noe der jeg er litt usikker på om jeg skal glede meg over helga som var eller til den som kommer. Og i dag kjente jeg at humøret sank i takt med minuttene på vekkerklokka som varslet at NÅ ER DET TIRSDAG!! Jeg håpet på at ting ville bli bedre etter å ha fikset på utseende med div. sminke og hårspray, men i dag hjalp det ingenting! Morratrynet ble ikke skjult. Så jeg bestemte meg for å lure meg selv til at dette var en fin-fin dag til å være blid på, jeg klistret på meg et smil, fikk koppen min te og mine 2 - 3 røyk, så var jeg i gang igjen!
Så kommer jeg på jobben. Og der sitter damene og prater om treningen de hadde vært på i går.
Til opplysning så trener jeg ikke. Jeg liker ikke å trene, liker ikke å presse kroppen til det ytterste, for så og si etterpå : "Du verden, dette var godt!!" Jeg har litt vanskelig for å tro på det, Jeg gjorde det før, og jeg syntes da at det heller ikke var godt. Så der sitter damene og prater om en to-timers økt på sykkel, med musikken dundrende, hvorpå de dagen etter klager over stive muskler og går som ei ku med tre bein. De har prøvd å få meg meg, men jeg nekter. Jeg prøvde meg på en spinningsykkel en gang, i et treningsstudio i Vardø. Jeg tråkket i vei, pulsen steg og det blinket faretruende i ett hjerte en eller annen plass foran meg! Jeg hoppet av!
Jeg har treningsdrakt, ihvertfall bukse, men den er så innmari god at den blir mest brukt som kosebukse. Og joggeskoene mine er sikkert 30 år gamle og full av maling, men jeg tar det ikke så tungt jeg.
Jeg er en hivande god livssnyter, og skal jeg trene, så blir det i mitt hode, litt kjedelig å nyte godsakene, får litt dårlig samvittighet, og da velger jeg heller å nyte. Og jeg nyter i fulle drag. Joda, jeg har en litt for stor mage, rompa er ikke så stram som jeg skulle ønske den skulle være, og lårene er runde de også, men jeg trøster meg med at jeg har en mann som er glad i meg, og da nyter jeg livet enda litt mer:) Jeg er av den typen som rett og slett er bedagelig anlagt, og hvet dere hva, jeg trives veldig godt med det jeg!
Så nå er det heldigvis snart slutt på denne tirsdagen, og humøret er forhåpentligvis på topp igjen i morgen. Jeg har holdt det jeg lovet i går og handlet inn middag og melk for resten av uka, og i dag koste vi oss med kylling , salat og ris, som jeg selvsagt dynket ned med bearnaisesaus. Og jeg nøt middagen min jeg:)
Tuddelu...
Så kommer jeg på jobben. Og der sitter damene og prater om treningen de hadde vært på i går.
Til opplysning så trener jeg ikke. Jeg liker ikke å trene, liker ikke å presse kroppen til det ytterste, for så og si etterpå : "Du verden, dette var godt!!" Jeg har litt vanskelig for å tro på det, Jeg gjorde det før, og jeg syntes da at det heller ikke var godt. Så der sitter damene og prater om en to-timers økt på sykkel, med musikken dundrende, hvorpå de dagen etter klager over stive muskler og går som ei ku med tre bein. De har prøvd å få meg meg, men jeg nekter. Jeg prøvde meg på en spinningsykkel en gang, i et treningsstudio i Vardø. Jeg tråkket i vei, pulsen steg og det blinket faretruende i ett hjerte en eller annen plass foran meg! Jeg hoppet av!
Jeg har treningsdrakt, ihvertfall bukse, men den er så innmari god at den blir mest brukt som kosebukse. Og joggeskoene mine er sikkert 30 år gamle og full av maling, men jeg tar det ikke så tungt jeg.
Jeg er en hivande god livssnyter, og skal jeg trene, så blir det i mitt hode, litt kjedelig å nyte godsakene, får litt dårlig samvittighet, og da velger jeg heller å nyte. Og jeg nyter i fulle drag. Joda, jeg har en litt for stor mage, rompa er ikke så stram som jeg skulle ønske den skulle være, og lårene er runde de også, men jeg trøster meg med at jeg har en mann som er glad i meg, og da nyter jeg livet enda litt mer:) Jeg er av den typen som rett og slett er bedagelig anlagt, og hvet dere hva, jeg trives veldig godt med det jeg!
Så nå er det heldigvis snart slutt på denne tirsdagen, og humøret er forhåpentligvis på topp igjen i morgen. Jeg har holdt det jeg lovet i går og handlet inn middag og melk for resten av uka, og i dag koste vi oss med kylling , salat og ris, som jeg selvsagt dynket ned med bearnaisesaus. Og jeg nøt middagen min jeg:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)