Sitter og kikker på sport på tv'n, og det er snakk om at utøverne skryter av puplikum i løypene. Tankene går tilbake til VM i Trondheim (har ikke peiling på årstallet) for leeenge siden. Vi bodde i gangavstand fra stadion, og bestemte oss for å ta en titt. Så vi pakka da minstemann i vogna og eldstemann på søskensete oppå vogna, pakka sekken med mat og drikke, og ruslet i vei. Billetter hadde vi ikke, så vi fulgte strømmen opp i skogen. Hærregud for en tur, straka vegen opp og opp og opp, vi sleit med vogna og svetten, sklei og bantes stille mellom smilene! Vi kom oss opp på toppen etter vel ett par timer, for så og sitte og se rett i barskogen! Bomtur, de luxe!
Men vi har vært veldig flinke vi, med å ta med ungene ut på tur i helgene. Egentlig takket være min mann, som elsker å tenne bål i skogen, grille pølser og spise appelsin. Jeg liker det også, hadde det ikke vært for all stresset forut for turen, og turen inn til bålplassen. Jeg liker asfalt jeg, ikke bløte myrer der støvel'n suger seg fast i mosen, tuer som man ikke ser, men som du kan banne på man snubler i og tryner i gjørma! Jeg liker bylivet, ikke skogen. Men jeg ble med stort sett alle gangene, og ikke var jeg sur heller! Sommer som vinter, tursko eller skisko, vi dro på turer, og ungene elsket det. Når tredjemann ble født, fikk vi tak i en pulk, så ble han også med! Vi har leid hytter her og der, og virkelig kosa oss, har ikke ville ha vært dette foruten, men nå når ungene er store, så er det faktisk godt å bare kunne sitte hjem ei helg, kjenne helga balsamere sinnet for stress og kav.
Det var jo nesten slik at når ungene var små, følte man at man måtte på død og liv ut på tur, om ikke både lørdag og søndag, så ihvertfall en av dagene. Ungene ble glade når vi skulle ut og "grille bål" som de sa, mens jeg ble noen ganger glad når mandagen kom, slik at presset om å gjøre noe, kunne vente igjen til helga.
Nå er ungene store, og de vil ikke bli med på skitur i skogen, "grille bålet" og kose oss, og nå kjenner jeg at jeg savner det. Savner å vasse i snøen, for å få tent bålet, savner svarte pølser og kvikklunsjen, savner leken i snøen, savner å komme hjem. sliten i armene og varm i hodet, ja, alt egentlig. Derfor er jeg så glad for at vi tok alle disse turene mens vi kunne, glad for minnene jeg sitter igjen med og som vi kan snakke om alle sammen. Og skulle ungene glemme at de var med, så henter jeg albumet, så mimrer vi en times tid, og "gamla" innser at tiden har gått i rekordfart og blir enda mer melankolsk!
Alt til sin tid:)
Tuddelu...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar