Frøken kakebaker.

God helgeslutt...!

Jeg liker ordet ukeslutt bedre, men denne søndagen har vært kjempegod. Og som seg hør og bør har vi feiret far i huset. Ikke sånn som før i tiden, noe jeg for øvrig savner veldig mye. 3 unger fulle av forventninger for å vekke faren, de var som små duracell - kaniner som pilte hit og dit og rulla her og der, mens vi venta på at kaffen skulle koke. For å roe tingenes tilstand noe, samlet jeg alle 3 rundt bordet med tusjer og papir og det ble tegnet farsdagskort i alle mulig fager og fasonger. Men det varte aldri lenge, så var det å hysje på dem igjen. Fat ble lagt fram, glass på bordet, pakkene, brus, skjeer, kort og kaos ble ordnet i løpet av en hektisk, liten halvtime på kjøkkenet. Kaken var selvsagt laget kvelden i forveien, så kjapp er jeg ikke altså :)

Jeg glemmer aldri den gangen vi hadde kjøpt sånn stjerneskudd i rør som vi dytta ned i kaken. Eldstemann, som da var ca 5 år fikk denne gangen æren av å bære kaken. Resten stod vi der med glass og brus, pakker og kaffe, med en liten en på 1 år, ei på 3 og eldstemann. Vi var 4 stykker som nærmet oss døra, 3 stykk veldig knisende....men gutten med kaka hadde et helt, utrolig vettskremt uttrykk i fjeset, som om han var redd kaka skulle eksplodere mens stjerneskuddet sprutet ut stjerner og masse røyk...Og rett under røykvarsleren stod han...Mmmmm, gjett om han skvatt da røykvarsleren gikk i hundre rett over ham...Og gjett om det ble fart i mora om å redde kaka, unger som skreik, glovarm kaffe i koppen, rev opp døra til en forskremt pappa som raskt trodde huset stod i brann. Opp i senga med 1 - åringen, pakker, fat og glass, mens jeg nesten i samma slengen reddet kaka ut av en livredd 5 - åringen som helt sikkert var i ferd med å gå ned i knestående...Hærregud, jeg skratter hver gang jeg tenker på denne dagen..! Vi fikk slått av varsleren, far kom seg på do, mens mor tørka tårer på vettskremte barn....Farsdag med stor F....:)

Nå foregår det i roligere former ja. Nå var eldstemann på snart 17 år i Fredrikstad på LAN, jenta vår på 15 lå over hos ei venninne og minstemann på 12 vil gjerne sove lenge. Så kl 9 i dag stod jeg på kjøkkenet og laget bløtkake til min kjære, helt alene, jeg pakket inn gavene helt alene og kjente at jeg savnet før i tiden. Savnet duracellene mine, kaoset, spente barn og en far som lå tissetrengt i senga og bare ba om at vi måtte skynde oss så han kunne komme seg på privaten...:) Jeg savnet barnekortene, krangelen om hvem som skulle bære kaka og hvem som endte opp med glassene og pakkene. Men jeg bakte kaken i dag, jeg pakket inn pakkene og tenkte alt til sin tid :)

Standar, skeiv og skakk kake, fylt med 19 års kjærlighet, masse krem og banan :)



Tuddelu...

Frøken Impulsiv.

God litjlørdag - kveld :)

Så satt jeg her i dag da, på kjøkkenet mitt. Tente lys, julepapir, tape, saks, kalendergaver og bånd i skjønn forening, brus i glasset og RadioNorge ved siden av meg. Sitter der i min egen juleboble hvor jeg så hører at mannen på radioen sier at Morgenklubben med Loven&Co etterlyser familier som tar i mot denne herlige gjengen for sin morgensending. Plutselig sprekker bobla og jeg befinner meg på stua med PC'en min i fanget, googler RadioNorge og finner siden hvor man melder seg på...!!

"Skriv ned noen ord om din familie, perlen du bor ved og hvorfor vi skal komme hjem til deg!!"

Og jeg satte meg ned og skrev, og kunne nok ha skrevet side opp og side ned, men plassen var liten så det ble for det meste trønderske stikkord...! Datakyndig som jeg, tror jeg at jeg klarte å få med et bilde også, selv om de ba om to, men jeg skrev da ned at det var bare plass til ett!!! Jeg leste fort over og trykte send, før jeg egentlig hadde tenkt så mye over hva jeg egentlig hadde gjort. Ikke hadde jeg snakket med noen i familien om det (tenåringer kan være noen rare skapninger som tilter for noe jeg som mamma tror de egentlig kommer til å juble over), jeg må opp styggtidlig, jeg må lage frokost (her spises det ikke mat om morgenen), og jeg må vaske huset:)

Men hærregud, hvor kult hadde ikke dette vært da...!!! Denne gjengen er jo med oss hver morgen likevell, så om de kommer ut av radioen eller sitter på kjøkkenet mitt spiller vel egentlig ikke no rolle....(Særlig...)

Jeg kommer ikke til å få sove om de kommer, jeg kommer til å løpe rundt i huset som en forvirret fjert i en kurvstol, jeg kommer til å knise og ihvertfall kommer jeg IKKE til å holde kjeft...:) Kommer de ikke, så har jeg ihvertfall hatt denne tiden til å glede meg over noe som kan skje..!

Tuddelu...

Frøken Julekalender.

God morgen :)

Det er snart jul folkens, og i dag er det 1 mnd igjen til julekalendrene skal opp på veggen, julegardinene skal strykes og  henges opp, nissen skal ut på trappa (som for øvrig er helt ny for året og har fått prøvestått ett par dager ute, men jeg var redd folk trodde jeg hadde tørnet ut og tok den dermed noe motvillig inn igjen!!), julestjerna skal opp og noen nisser skal finne plassen sin. Jeg kunne glatt ha pyntet i oktober jeg altså, er i fyr og juleflamme fra sånn ca midten av oktober og utover desember, men bruker meg så innmari i disse juletider, at når jula endelig kommer, ja se der, da begynner jeg å bli litt smålei...Hvert år....:)

Fra ungene ble født, har de fått sin egen hjemmebroderte julekalender. 3 unger =  72 gaver. Og jeg skal si dere en ting, aldri var det så stille på soverommet til ungene som kvelden før 1 desember! Smånissene skulle komme inn gjennom nøkkelhullet på utgangsdøra med gavene, og ble de sett, ja da ble de redde og kom til å stikke av med gavene, og ikke et knyst fra 3 unger. Jeg er sikker på at de ikke turte å gå på do engang:)
Bare det å se gleden og forventningene de hadde til denne tradisjonen gjorde den vel verdt stresset og pengene de tok å få til gaver!

Så ble de eldre, og kalenderen mistet noe av sin glans, smånissene ble ikke trodd på og de begynte å ymte frampå at de heller ville ha penger, noe jeg meget motvillig gikk med på. Men nå er det slutt på det, julekalendrene skal opp, med gaver på, om de vil ha eller ikke..(tro meg, alle kommer til å åpne gaven sin før de drar på skolen). Men i år dro jeg en liten spøk til min kjære mann om at han kanskje også ønsket seg en kalender, og gjett om han ble glad da...??!! Så der satt jeg og hadde problemer med å legge 24 til 72...Men han skal få kalenderen sin ja, og han kommer til å bli meget overrasket (bilde kommer).

Så var det meg da, vi er 5 i familien og 4 får kalender, laget av meg, og man skulle jo vitterlig tro at det var nok til at noen med en viss snev av samvittighet tenkte:" Stakkars mamma/kone, ska itj a få nånn gava hu da..!!" Neeeeiiii da, så gavegal som jeg er, skal jeg i år overraske meg selv med en kalender jeg også. Jeg skal kjøpe meg små poser med smågodt, drops, smånisser og annet julestash , pakke dem inn, glemme at jeg har kjøpt dem, og da kommer jeg til å bli såååå glad når de åpnes..:)

Enkelt sinn, enkel å glede...:)

Tuddelu...

Frøken Overvekt.

God kveld i heimen:)

Jeg hadde IKKE tenkt å skrive om min overvekt i dag, selv om det helt sikkert ikke hadde skadet om den hadde kommet på agendaen en gang i blant heller. Jeg er av den bedagelige typen, som vanner plantene når de roper etter vann, eller som roter fram støvsugeren når mine kjære hybelkaniner har fått barnebarn. Er av den kosete typen jeg, som elsker å kose meg med god mat og aller helst smågodt! Noen som sa barnslig, bare vent.

I går tok vi (min mann, eldste sønn og meg) turen over grensa for å kjøpe inn litt julemiddager og div. Div. er ensbetydende med godteri for meg, ingenting slår de over 1000 forskjellige typene de har i boksene på Godisbutikken. Og denne gangen gikk vi litt over bananas. Jeg kjøpte min store pose, min mann en enda større pose, siden jeg hverken kjøper noe han liker eller deler noe han måtte finne på like, jeg kjøpte en pose til min gode venninne Tonje og min sønn sin pose. Det ble ganske heavy..:)

Endelig tilbake i bilen gikk min fjortishjerne i full klikk over alt smågodtet, og jeg hadde store problemer med å bare det å begynne å spise, visste jo ikke hva jeg skulle ta. Så mens jeg sitter der med blanke øyne og er overlykkelig, begynner vi å snakke om kvoter og overvekt, og en dritskummel tanke slår ned i meg...Overvekt i smågodt..??? Det er ikke mulig, så jeg spør like godt min mann: " Ehhh, e det åvervækt på smågodt??" Noe nøling ble svaret:"Næææææiiiii!!!", Noe som slettes ikke roet nervene mine før tollen jeg så nærme seg. Og der stod de, 3 stk. som var klare til å stoppe oss. Vi bruker sjelden å smugle, og blir det gjort er det som regel en strut med snus eller en extra kartong med sigaretter, ikke no mer. Og der satt jeg og var redd for smågodtet mitt!!!

Jeg gjorde meg klar i det vi nærmet oss de tre skumle, jeg tok et ekstra godt tak i posen min og tenkte: "Dåkker kain ta fra mæ my, men smågodtet mitt det får dåkk faen itj....!!", og jeg satt og kikket i taket og plystret på noe jeg ikke kunne. Og det hjalp, vi kjørte rett forbi, og de tre skumle smilte og nikket til oss. Du verden for noen koselige mennesker de var, og fjortishjernen jublet over all kosen det skulle bli på kvelden :)
Og gjett om jeg koset meg. Ost, kjeks og hvitvin med mannen, med smågodt til dessert :)

Herligheten min   <3


God lørdag og kos dere med det dere må ha, jeg  har mitt jeg:)

Tuddelu...

Frøken Blond.

Heellooo:)

Nå har jeg gjort det igjen....Å være "blond" er for meg å tråkke i salaten, gang på gang. Og dette er jeg rimelig god på, skjønner du! Alle de som kjenner meg godt, smiler og rister oppgitt på hodet så går vi videre. Men de som ikke kjenner meg så godt, kan fort tro at dette kvinnemenneske er komplett dum.

Men, heldigvis er jeg utstyrt med en skikkelig stor dose med selvironi, og den bøtta ser ut til at den er utømmelig, heldigvis.

Jeg kommer ut av heisen på et hotell. Min mann skulle bare ta en røyk og komme etter meg. Rommet vårt er nesten i enden av en lang gang, og jeg rusler bortover gangen, fullstendig fjern og bortreist i min egen lille boble. Så stopper jeg og drar kortet over "låsen"(kommer ikke på hva det heter) og venter på det grønne lyset som indikerer på at døra er åpen. Det skjer ikke. Det lyser rødt, altså, dør stengt. Jeg prøver igjen, igjen og igjen....Rødt, rødt og rødt. Vi har med vår sønn også, og han har rom rett over gangen for oss, og jeg tenker da at jeg sikkert har byttet om på kortene og at jeg har feil kort. Så jeg snur meg og prøver den døra også, uten hell, den blinka like rødt som første dør den også. Så jeg røsker litt i dørhåndtaket, men niks, døra er låst. Så går jeg tilbake til dør 1 og prøver tålmodig igjen, drar kortet over det jeg ikke husker navnet på, og røsker i dørhåndtaket. Ingenting skjer....Så går heisdøren opp og der kommer mannen min. Jeg er nå ganske oppgitt og sier, mens han kommer mot meg: "Arneee, kortet virke itj, det lyse bare rødt hær!!!" Han rusler mot meg og tenker helt sikkert sitt...Og han får rett igjen...Han tar kortet fra meg, kikker på nummeret på døra og sier tørt:" Det dær e itj rommet vårres det, Mona!!!" Shit...igjen....:)

Tuddelu

Frøken Prosjektleder.

Heisann :)

Jeg har flere prosjekter på gang her hjemme, og de fleste innlemmer ungdommene i huset. Ikke en enkel oppgave, men jeg prøver ihvertfall. Utrolig hvor sta en tenåring kan være, men denne kua, som har vært kalv, gyver løs på oppgavene med 100% innsatsvilje.

Mitt siste prosjekt var "litjgangen", heretter kalt gangen. Her er ett bilde av en helt vanlig dag i gangen min.

Ikke greit å komme inn her med ørt'n poser fra rema og skal balansere deg selv og posene over 20 par sko i en bitte liten gang. Og denne gangen er så liten at ender vi opp med flere enn to stk. inn der må jeg ut for å tenke. så liten er den.

Så mitt prosjekt er å se golvet....Enkelt og greit....Få alle i hop til å bruke denne hylla.

Så jeg sa fra at heretter går alle sko, skolesekker og bager rett ned i kjelleren om de ikke slutter med å spre alt utover gangen. Ikke noen advarsler, rett i kjeller'n. De trodde meg selvfølgelig ikke!!

Første dag gikk de første parene ned i kjeller'n, hvorpå en slukøret tenåring måtte rusle ned for å hente skoene. Sekkene går samme veg, men husk for Guds skyld og ta ut eventuelle PC'er først, hvis ikke kan det fort bli et dyrt kast. 

Dette skjønte de rimelig kjapt, og skoene kom i hylla!!! Helt utrolig, det funka....De har altså funnet ut at det er bedre å gå opp på rommet med sekken, enn å gå ned i kjeller'n for å hente den.

Så her er resultatet:

En skotom litjgang :)


Tuddelu...

Frøken Tankefull.

God kveld :)

Det er fryktelig lenge siden jeg har vært inne på bloggen min, altfor lenge.

Masse har skjedd siden sist. Etter vi mistet vårt kjære barnebarn, vakre Nathaniel, har livet vært ganske tøft. Det å gå rundt i et halvt år i "bestemortåka" var ubeskrivelig deilig. Jeg satt og broderte dåpsbilde, julekalender, jeg kjøpte masse klær i størrelse 50, vogn ble kjøpt inn og en startpakke til moren. Så fikk vi beskjeden om at gutten vår døde, 5 uker før termin. Det var en ubeskrivelig sorg som skyllet over oss og en ubeskrivelig bekymring for moren. Men, som familie stod vi sammen, hjalp den andre opp når føttene sviktet, snakket og gråt, og sakte, sakte kom hverdagen tilbake. Sorgen er der ennå, men ikke så hard, ikke full så vond, jeg lærer meg å leve med den, for den vil alltid være der.

Så i det siste har jeg vært innom forskjellige bloggere, lest om mange som sliter i hverdagen, kreft som har rammet familier, jeg har lest om unge piker med spisevegring, foreldre som har mistet sine små og tanken slår meg at tross alt, jeg har det bra.
Jeg tror at kanskje trenger vi slike kjedelige rosabloggere som meg, som tømmer seg med trivielle hendelser i dagliglivet, som ikke har større problemer enn at oppvaskmaskina ser ut til å alltid være ren og full, at klesvasken aldri blir tom, sokker som forsvinner og ungdommene i huset som gjør opprør.

Jeg føler med folk som er i en krise, kan sette meg i samme situasjon selv, om ikke helt fullt, så til en viss grad. Jeg kan føle med de som har mistet sine små, fordi jeg har barn selv, jeg kan kjenne på angsten for at noe skal skje med mine. Men jeg kan ikke sette meg inn i deres situasjon som virkelig har mistet sine kjære, jeg har tross alt mine her hjemme. Det er da kanskje vi trenger slike kjedelig husmødre som meg, som bruker altfor mye tanker på at jeg burde støvsuge istedet for å gjøre det, at jeg venter med å vanne plantene mine helt til de roper "vaaaaaaaann!!!"

Jeg trenger å få tømt meg....Jeg er veldig sosial, og utrolig veldig glad i å prate. Og når dagene blir lange, er jeg faktisk glad jeg har denne bloggen min, her kan jeg jo tømme meg med alle mine trivielle problemer, gleder, sorger og utfordringer.

Om ikke noen leser det, så er det ihvertfall ute av systemet :)
Og leser noen bloggen min, så håper jeg at jeg kan spre litt glede, få noen til å trekke på smilebåndet av noe jeg har skrevet, dele noen tips i hverdagens hastverk, og kanskje få noen tilbakemeldinger, ris og ros..:)

Nå må jeg stikke igjen, logistikken med kveldsmat, skolemat, nyheter, mann som er borte og unger som skal hentes på Klubba gjør meg til en travel mamma på mange plan, men elsker jeg det??? Jepp...:)

Tuddelu...

Frøken Ydmyk.

Livet er for de fleste en glede, hver dag er en gave. Man står opp om morgenen og kjenner man lever, blodet kan bruse i kroppen, gleden kan kjennes i hver fiber. Man takker den man elsker for at nettopp den personen elsker nettopp deg, man omfavner dagen og gjør det man kan for å legge seg med et smil om munnen og tenker at i dag var en god dag.

Men så kommer bølgen som velter det gode, livets gave blir til en tsunami i kroppen så sterk at hver fiber i kroppen blir erstattet av smerte. Man går fra en ubeskrivelig glede til bunnløs sorg så fort at bølgen slår bena unna deg. Man ramler, man faller, tumler rundt havet av tanker, følelser, kjemper for å puste, kjemper for å forstå.

Og så går tiden, selv om man vil eller ikke. Man må bare henge på, hvis ikke faller man fra. Det gjør vondt, vil ikke glemme, men hverdagen presser seg på, det som skjer rundt deg presser deg fram. Sorgen ligger der fortsatt, som en isklump i hjertet, den smelter ikke, den bare forandrer form etterhvert som tiden går. Den blir med, hver dag, ikke fullt så kald, endrer seg til et minne, et godt minne som tar bosted i hjertet, og der skal det for alltid ligge.

Lille Nathaniel, bestemors vakre, du fikk ikke oppleve livets gave. Fikk ikke oppleve vår kjærlighet, men den er der, i hjertet, hvor du har tatt en stor plass. Jeg tar deg med, hver dag, gjemmer deg der inne, varmer deg og holder av deg. Nathaniel, min vakre, lille sommerfugl...<3

Frøken Frittalende Høne.

Ohoi...Det skjer ting i Norge altså. Viktige og mindre viktige hendelser blir nevnt, men når møkkete menn og bønner blir hovedoppslag og overgår en viss type i fengesl, kantring av cruiseskip etc, da må jeg le! Jeg skal ikke skrive om det som skjedde på scenen i går kveld, jeg var tross alt hverken invitert eller nominert, så jeg har alt fra media, men dere skal være glad denne frøkna ikke er en kjendis!

Jeg har en egen evne, jeg også, til å snakke før jeg tenker. Noen ganger hører jeg ikke helt selv hva jeg har sagt, eller skjønner poenget for den sagt skyld, før det er for sent. Jeg får den rett tilbake i fleisen. Noen ganger hører jeg det i det det ramler ut, men da er det oftest også for sent. Og dette er jeg veldig god på altså.

Jeg skal fortelle dere da jeg "mobbet" en lærer ved ungdomsskolen, helt ufrivillig selvsagt, og også helt uvitende om hvilke konsekvenser det kunne ha fått!
Det var første dag i 8. klasse. Vi styrtet ikke akkurat inn i klasserommet, vi jublet ikke akkurat over å være tilbake etter ferien, men gjengen klemte seg sammen, bakerst og innerst, lengst unna kateteret og læreren. Denne læreren, hvilket navn skal være uskrevet, hadde noen briller av det slaget vi kalte forstørrelsesglass. Og øynene gikk altså på kryss og tvers, og det var plent umulig å finne ut av hvem han kikket på, enten du satt bakerst til høyre eller foran til venstre! Så ser han utover klasserommet, kikker på oss bakerst, peker mot oss og sier:" Du, du kain ta me sekken å sett d her foran me!!" Noe slukøret og irritert reiste jeg meg, og løftet sekken! Da hører jeg læreren si at det var ikke meg han mente, men naboen min. Da ramler det ut av meg:" Åh, e trudd du kika me e sjø!!"  Ops, snakk om å tryne første time!

De var bare en fadese. Jeg har sikkert hundre til, men det holder med denne ene! Jeg slapp straff, han skjønte forhåpentligvis at jeg ikke "mobbet" med vilje! Men som visse andre kan jeg ikke legge skylden på at jeg hadde drukket (?) , ei heller at jeg var en bondeknøl (er fra bygda Oppdal) som ikke var vant med slike tilstelninger, hadde jo tross alt hatt 7 år med slike tilstelninger! Neida, ordene bare ramlet ut av meg, slik de har for vane å gjøre! Min kjære mann har mang en gang ristet på hodet, men ei heller gitt meg opp! "Du må tænk før du snakke, Monamor!" er mantraet fra han. Jeg har blitt bedre med årene, jeg har modnet, jeg er 39 år og snart voksen, så det skulle bare mangle....


Tuddelu...

Frøken Latmark.

Jeg er ikke spesielt glad i mandagene, de er litt tunge! Etter ei helg med familien, så kommer liksom denne dagen så brått på, selv om jeg forbereder hodet mitt når det ligger godt på puta si på søndagskvelden, at i morgen, søta, da er det mandag igjen! 

Siden jeg ble sykmeldt i mars i fjor, har rompa sittet godt nedi stolen på stua, og den har, i likhet med mandagene bare blitt tyngre og tyngre. Klær som før passet, har nå krympet i skapet, og det er så lite kult å kjøpe klær i en eller to størrelser større enn sist, bare pga. at latmarken har sneket seg inn i hverdagen min. Sånn ca en gang hvert andre år får jeg ånden over meg, og begynner å trene, mest for kiloene sin skyld. Men jeg klarer aldri å holde det gående. Jeg er virkelig kjempeflink til å begynne med, de første månedene, men så dabber det av. Unnskyldningene kommer, først litt sånn snikende, uten at jeg selv aner det, men så blir jeg jo etterhvert oppmerksom på denne latmarken, og det verste er jo at jeg til syvende og sist ønsker den mer enn hjertelig velkommen, så er kiloene på plass igjen. Men nå, nå blir det andre boller..(mmm, boller....:)

 Så, i dag SKAL det trenes. Jeg er ganske lei av å holde denne deigen av en mage inn, lei av at buksene strammer, til og med kosebuksa sklir ned fra den øverste til den nederste magen nå. Jeg kjenner jeg "gleder" meg, ikke akkurat slik at det bobler i meg, er ikke helt der, men jo, denne gangen skal jeg klare det. Og jeg skal bruke to gulrøtter. Den første gulrota får være min datters konfirmasjon i mai. Ny kjole skal være premien min da. Neste gulrot må bli ny bikini. 

Lårene skal bli strammere, rompa mer spretten, to mager skal bli til en og de to fordelene mine skal også bli litt mindre:) Så, siden jeg nå har gått offentlig ut med dette, må det følges opp, så dere skal få referat etter hvert som kiloene forhåpentligvis renner av!

Ha en god mandag, folkens, jeg tar meg et eple!

Tuddelu...

Frøken Undrende.

Hei og god lørdag.

Jeg trodde faktisk jeg fikk denne morgenen alene jeg, bruker stort sett det i helgene, men i dag satt faktisk min eldste og yngste sønn og kikka på tv! Noe overrasket over at 16 - åringen satt der, men etter nattens fest satte hodepinen inn et rykk, og der satt han da, med isbiter i brusen og så litt betuttet ut!

Men over til det jeg undrer meg over! Har man barn, er cluet å tenke tilbake når man selv var tenåring for å prøve å forstå, som mamma har man jo liksom ikke vært gjennom en prøveperiode på dette da! Og her tenker jeg tilbake så det knaker...Hvorfor er det slik at når jeg ber mine barn om å gjøre noe, f.eks. ta ned skittenklær fra rommet (fatter ikke at jeg må be dem om det heller når rommet oversvømmes av sure sokker, svette skjorter, våte håndduker og et krympende klesskap) så får jeg til svar :" STRAKS!" Og dette "strakset" betyr da selvfølgelig ikke med en gang, eller nesten med en gang. Niks, her i huset betyr det alt fra 2 minutter - 3 timer - ei uke eller aldri...Og det er noe så irriterende at jeg blir småsprø. Når det minker med glass og middagstallerkner her nede hos meg, ja da hoper det seg der oppe hos eldstemann, og kommer han ned når jeg ber om det, niks! Jeg må ihvertfall gi ham noen dager, om jeg da ikke henter det selv.

Så nå er det pay-back-time, tenker jeg! Når de en sjelden gang ber meg om å vaske ei skjorte eller ei bukse, ja da skal jeg svare : "STRAKS!"  Når de ber om å bli kjørt til butikken for å kjøpe seg jordbærmelk og Dundersalt, ja så skal jeg være vennligheten selv jeg og svare: "STRAKS!" Da blir det ca. tre dager før melka kommer i kjøleskapet da:)

I natt har det snødd, ikke så mye, men nok til at jeg fikk julestemning...Synd at jula ble kastet ut 2de januar! I dag er ski på tv, eldstemann lager frokost til yngstemann (???!!!!?????),  mannen sover og fruen er lørdagsglad :)


Tuddelu...

Frøken Solstråle!

Hva er det egentlig som skjer med kloden vår??? Vi har jo i noen år nå hørt om dette med global oppvarming..Jeg har ikke satt meg så veldig mye inn i dette jeg, i og med jeg i de  tidligere år, som vanlig, fryser rompa av meg når stokken viser - 10 grader eller kaldere, og da kunne de som mente noe om denne oppvarmingene stappe den langt der oppe sola ikke skinner...Men nå, nå er det faktisk vårstemning ute, og kalenderen viser 4.01.2012!

Sommergrønne blader :)

I mine barndomsår på Oppdal snødde vi nærmest ned, og det var heller ikke uvanlig med - 30 grader når man inntullet som en eskimo trasket stiv som en stokk til skolen! Var vi heldig hang det røde flagget ute ved lærerrommet, da fikk vi være inne i friminuttene.  Vi måtte hver vinter måke snø fra hustaket, stigen ble satt opp og vi ungene fikk klatre opp og hoppe ned på plena som sikkert lå der under ca 2 meter med snø! Vi ungene i gata satte sparkene våre sammen som et tog, noen andre stod vakt ved kryssene, og der satte vi ned bakkene, kom det bil var det bare å styre i shitfart rett i grøfta :) Da var det vinter da!

De tre årene vi har bodd her i Svelvik har vi jo til de grader opplevd vinter, nesten innesnødd da vi har vært nødt til å måke unna snøen fra stuevinduene for å se ut..Men nå, nå er det like før Hestehoven kommer trampende og gressklipper'n må lufte seg ut fra garasjen.




S

Sommergrønn vinterplen.

Jeg savner jo snøen, selv om det er hardt å innrømme det. Elsker jo å tine meg opp på stranda, sol og varme, sand mellom tærne og kokosolje..*savn*
Men ser jo at dette ikke er helt normalt, og ganske kjipt for ungene våre, siden det lå tre par twin-tip ski under juletreet, men som nå står nede i kjelleren og samler støv.
Så i år er jeg litt splittet, er ikke helt enig med meg selv om jeg er glad snøen stråler med sitt fravær eller jeg er lei meg for at plena visstnok blir en tanke grønnere for hver dag!  Det gjenstår å se om denne Ole Brummen får både i pose og sekk :) Enn så lenge, et nytt stemningsbilde fra Svelvik!


Tuddelu...

Svelvikstrømmen bader i solstråler :)

Frøken Familiekjær.

Jula for mange er så mangt. Spør du unger, (+ meg) er det gaver, spør du eldre er det kanskje minner og barnebarn. Spør du foreldre er det ungenes forventninger og tradisjoner. Men for de fleste er det nok også familie. I min familie er det en del splittelse, så til tider var jula litt tung å komme seg gjennom. Men nå, etter mange år, så har jeg lært meg å sette pris på de jeg har kontakt med, de som setter pris på oss. Så når tante kommer, da er det starten på jula. Vi koser oss sammen i ei hel uke, ungene elsker henne og hun elsker ungene. I år var vi også ekstra heldig da min manns datter og samboer kom dagen etter tante dro, og ble her til i dag. Vi kosa oss med familiemidag i går kveld, spilte spill og kjørte eldstemann på fest.... og hentet ham :)

Jula for meg er å glede meg sammen med min familie. Latter og glede er og blir ingredienser for ei perfekt julefeiring. Pakket inn i kjærlighet og trygghet, blir det perfekt.  Ungene er sent oppe og sover lenge. Vi spiser frokost sent og middag i 17-tida. Imellom koser vi oss med smågodtet fra Sverige, potetgull, brus, konfekt og filmer. Masse filmer..:) Med andre ord, vi sløver, legger på oss noen kilo og lader batteriene. I romjula stresser vi ikke, gjør minst mulig, men er sammen hele tiden :) Det er jul for meg det.

Dette er den 18de jula jeg har med min kjære! Og i år skiftet vi årstall smilende, forelsket og med nyheten om at i april blir vi for første gang besteforeldre. Arnes datter har et bitte-lite guttenusk som skal hete Nathaniel, og i år har jeg i jula sittet og strikket på et lappeteppe med den ene hånda og kjent nurket sparke meg på den andre hånden. Jeg er i bestemorlykke, og gleder meg vilt til å begynne å kjøpe inn bittesmår klær igjen..:) BESTEMOR....Før fylte 40 og jeg blir bestemor..:)

Jeg kjenner på meg at dette Herrens år 2012 blir veldig bra. Ting er under forandring, positiv forandring og jeg kjenner hjertet banker av forventning og glede på vegne av hele min lille familie! Dette året vi nå har forlatt, har til tider vært tøft, men sammen har vi kommet gjennom det, sterkere og rettere i ryggen, med en større dose erfaring som vi godt kunne ha vært foruten, men som vi heller valgte å bruke positivt.  Jeg elsker min lille, herlige familie av hele mitt hjerte, og jeg skal også dette året gjøre det jeg kan, som mamma og kone for at de andre rundt meg skal ha det best mulig, det er de fortjener :)

Så kjære venner, ta vare på de du har kjær, om det er familie eller venner, og vis dem at du bryr deg, det koster så lite å gi omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet :)

GODT NYTT ÅR..


Tuddelu...