Frøken Overvekt.

God kveld i heimen:)

Jeg hadde IKKE tenkt å skrive om min overvekt i dag, selv om det helt sikkert ikke hadde skadet om den hadde kommet på agendaen en gang i blant heller. Jeg er av den bedagelige typen, som vanner plantene når de roper etter vann, eller som roter fram støvsugeren når mine kjære hybelkaniner har fått barnebarn. Er av den kosete typen jeg, som elsker å kose meg med god mat og aller helst smågodt! Noen som sa barnslig, bare vent.

I går tok vi (min mann, eldste sønn og meg) turen over grensa for å kjøpe inn litt julemiddager og div. Div. er ensbetydende med godteri for meg, ingenting slår de over 1000 forskjellige typene de har i boksene på Godisbutikken. Og denne gangen gikk vi litt over bananas. Jeg kjøpte min store pose, min mann en enda større pose, siden jeg hverken kjøper noe han liker eller deler noe han måtte finne på like, jeg kjøpte en pose til min gode venninne Tonje og min sønn sin pose. Det ble ganske heavy..:)

Endelig tilbake i bilen gikk min fjortishjerne i full klikk over alt smågodtet, og jeg hadde store problemer med å bare det å begynne å spise, visste jo ikke hva jeg skulle ta. Så mens jeg sitter der med blanke øyne og er overlykkelig, begynner vi å snakke om kvoter og overvekt, og en dritskummel tanke slår ned i meg...Overvekt i smågodt..??? Det er ikke mulig, så jeg spør like godt min mann: " Ehhh, e det åvervækt på smågodt??" Noe nøling ble svaret:"Næææææiiiii!!!", Noe som slettes ikke roet nervene mine før tollen jeg så nærme seg. Og der stod de, 3 stk. som var klare til å stoppe oss. Vi bruker sjelden å smugle, og blir det gjort er det som regel en strut med snus eller en extra kartong med sigaretter, ikke no mer. Og der satt jeg og var redd for smågodtet mitt!!!

Jeg gjorde meg klar i det vi nærmet oss de tre skumle, jeg tok et ekstra godt tak i posen min og tenkte: "Dåkker kain ta fra mæ my, men smågodtet mitt det får dåkk faen itj....!!", og jeg satt og kikket i taket og plystret på noe jeg ikke kunne. Og det hjalp, vi kjørte rett forbi, og de tre skumle smilte og nikket til oss. Du verden for noen koselige mennesker de var, og fjortishjernen jublet over all kosen det skulle bli på kvelden :)
Og gjett om jeg koset meg. Ost, kjeks og hvitvin med mannen, med smågodt til dessert :)

Herligheten min   <3


God lørdag og kos dere med det dere må ha, jeg  har mitt jeg:)

Tuddelu...

Frøken Blond.

Heellooo:)

Nå har jeg gjort det igjen....Å være "blond" er for meg å tråkke i salaten, gang på gang. Og dette er jeg rimelig god på, skjønner du! Alle de som kjenner meg godt, smiler og rister oppgitt på hodet så går vi videre. Men de som ikke kjenner meg så godt, kan fort tro at dette kvinnemenneske er komplett dum.

Men, heldigvis er jeg utstyrt med en skikkelig stor dose med selvironi, og den bøtta ser ut til at den er utømmelig, heldigvis.

Jeg kommer ut av heisen på et hotell. Min mann skulle bare ta en røyk og komme etter meg. Rommet vårt er nesten i enden av en lang gang, og jeg rusler bortover gangen, fullstendig fjern og bortreist i min egen lille boble. Så stopper jeg og drar kortet over "låsen"(kommer ikke på hva det heter) og venter på det grønne lyset som indikerer på at døra er åpen. Det skjer ikke. Det lyser rødt, altså, dør stengt. Jeg prøver igjen, igjen og igjen....Rødt, rødt og rødt. Vi har med vår sønn også, og han har rom rett over gangen for oss, og jeg tenker da at jeg sikkert har byttet om på kortene og at jeg har feil kort. Så jeg snur meg og prøver den døra også, uten hell, den blinka like rødt som første dør den også. Så jeg røsker litt i dørhåndtaket, men niks, døra er låst. Så går jeg tilbake til dør 1 og prøver tålmodig igjen, drar kortet over det jeg ikke husker navnet på, og røsker i dørhåndtaket. Ingenting skjer....Så går heisdøren opp og der kommer mannen min. Jeg er nå ganske oppgitt og sier, mens han kommer mot meg: "Arneee, kortet virke itj, det lyse bare rødt hær!!!" Han rusler mot meg og tenker helt sikkert sitt...Og han får rett igjen...Han tar kortet fra meg, kikker på nummeret på døra og sier tørt:" Det dær e itj rommet vårres det, Mona!!!" Shit...igjen....:)

Tuddelu

Frøken Prosjektleder.

Heisann :)

Jeg har flere prosjekter på gang her hjemme, og de fleste innlemmer ungdommene i huset. Ikke en enkel oppgave, men jeg prøver ihvertfall. Utrolig hvor sta en tenåring kan være, men denne kua, som har vært kalv, gyver løs på oppgavene med 100% innsatsvilje.

Mitt siste prosjekt var "litjgangen", heretter kalt gangen. Her er ett bilde av en helt vanlig dag i gangen min.

Ikke greit å komme inn her med ørt'n poser fra rema og skal balansere deg selv og posene over 20 par sko i en bitte liten gang. Og denne gangen er så liten at ender vi opp med flere enn to stk. inn der må jeg ut for å tenke. så liten er den.

Så mitt prosjekt er å se golvet....Enkelt og greit....Få alle i hop til å bruke denne hylla.

Så jeg sa fra at heretter går alle sko, skolesekker og bager rett ned i kjelleren om de ikke slutter med å spre alt utover gangen. Ikke noen advarsler, rett i kjeller'n. De trodde meg selvfølgelig ikke!!

Første dag gikk de første parene ned i kjeller'n, hvorpå en slukøret tenåring måtte rusle ned for å hente skoene. Sekkene går samme veg, men husk for Guds skyld og ta ut eventuelle PC'er først, hvis ikke kan det fort bli et dyrt kast. 

Dette skjønte de rimelig kjapt, og skoene kom i hylla!!! Helt utrolig, det funka....De har altså funnet ut at det er bedre å gå opp på rommet med sekken, enn å gå ned i kjeller'n for å hente den.

Så her er resultatet:

En skotom litjgang :)


Tuddelu...

Frøken Tankefull.

God kveld :)

Det er fryktelig lenge siden jeg har vært inne på bloggen min, altfor lenge.

Masse har skjedd siden sist. Etter vi mistet vårt kjære barnebarn, vakre Nathaniel, har livet vært ganske tøft. Det å gå rundt i et halvt år i "bestemortåka" var ubeskrivelig deilig. Jeg satt og broderte dåpsbilde, julekalender, jeg kjøpte masse klær i størrelse 50, vogn ble kjøpt inn og en startpakke til moren. Så fikk vi beskjeden om at gutten vår døde, 5 uker før termin. Det var en ubeskrivelig sorg som skyllet over oss og en ubeskrivelig bekymring for moren. Men, som familie stod vi sammen, hjalp den andre opp når føttene sviktet, snakket og gråt, og sakte, sakte kom hverdagen tilbake. Sorgen er der ennå, men ikke så hard, ikke full så vond, jeg lærer meg å leve med den, for den vil alltid være der.

Så i det siste har jeg vært innom forskjellige bloggere, lest om mange som sliter i hverdagen, kreft som har rammet familier, jeg har lest om unge piker med spisevegring, foreldre som har mistet sine små og tanken slår meg at tross alt, jeg har det bra.
Jeg tror at kanskje trenger vi slike kjedelige rosabloggere som meg, som tømmer seg med trivielle hendelser i dagliglivet, som ikke har større problemer enn at oppvaskmaskina ser ut til å alltid være ren og full, at klesvasken aldri blir tom, sokker som forsvinner og ungdommene i huset som gjør opprør.

Jeg føler med folk som er i en krise, kan sette meg i samme situasjon selv, om ikke helt fullt, så til en viss grad. Jeg kan føle med de som har mistet sine små, fordi jeg har barn selv, jeg kan kjenne på angsten for at noe skal skje med mine. Men jeg kan ikke sette meg inn i deres situasjon som virkelig har mistet sine kjære, jeg har tross alt mine her hjemme. Det er da kanskje vi trenger slike kjedelig husmødre som meg, som bruker altfor mye tanker på at jeg burde støvsuge istedet for å gjøre det, at jeg venter med å vanne plantene mine helt til de roper "vaaaaaaaann!!!"

Jeg trenger å få tømt meg....Jeg er veldig sosial, og utrolig veldig glad i å prate. Og når dagene blir lange, er jeg faktisk glad jeg har denne bloggen min, her kan jeg jo tømme meg med alle mine trivielle problemer, gleder, sorger og utfordringer.

Om ikke noen leser det, så er det ihvertfall ute av systemet :)
Og leser noen bloggen min, så håper jeg at jeg kan spre litt glede, få noen til å trekke på smilebåndet av noe jeg har skrevet, dele noen tips i hverdagens hastverk, og kanskje få noen tilbakemeldinger, ris og ros..:)

Nå må jeg stikke igjen, logistikken med kveldsmat, skolemat, nyheter, mann som er borte og unger som skal hentes på Klubba gjør meg til en travel mamma på mange plan, men elsker jeg det??? Jepp...:)

Tuddelu...