Er i skrekk-modus.

Jeg har tannlegeskrekk. Ikke bare sånn ekkelt, lite sug i magen rett før jeg skal inn i kammerset og sette meg i stolen! Nei, jeg har TANNLEGESKREKK! En gang gikk jeg inn og ut av badet ( ikke spør meg om hvorfor akkurat badet ) i hele 2 timer før jeg klarte å snakke med en tannpleier. Jeg gråt mens jeg satt på dolokket, skalv og svettet fryktelig i håndflatene mine, og når jeg etter x-antall ring til tannlegen ( jeg la på før det begynte å ringte ) endelig klarte å la det ringe, så gråt jeg så innmari at tannpleieren lurte nok på om jeg burde ha ringt et annet nummer.
Grunnen til at dette kommer nå, er at mine tenner har bestemt seg for ha pay-back-time!! Jeg har nok ikke vært den mest ihuga tannpasseren i mine leveår, jeg er altfor glad i godteri og brus til det, men med tanke på skrekken jeg har, burde det jo ha ringt ei bjelle for lenge siden. På barneskolen var det bestandig kontordama som banket på døra, gikk inn, kikket seg rundt i rommet og så fortalte hvem som skulle til pers. Allerede da holdt jeg på å kaste opp, men når jeg ble ropt opp, gikk jeg rolig ut av klasserommet, for så å springe på do og gjemme meg der i ca tre kvarter, før jeg gikk inn igjen! Dette ble jo oppdaget, så jeg måtte ha følge bort til skrekkens hus, men kontordama, gikk når vi var vel inne på venterommet. Tannlegen kom og sa "Værsego", akkurat som om jeg skulle få noe!!! Jeg nektet, og etter x-antall "værsego'er" ble hun forbanna og truet med å ringe mora mi. Jeg satt fortsatt spikret og mamma kom!!!!
Jeg har ikke blitt bedre etter at jeg ble voksen heller, nesten tvert i mot. En gang jeg skulle trekke ei visdomstann, syntes en gammel mann så synd på meg inne på venterommet ( jeg skalv slik når jeg skulle svare på skjema om min helsesituasjon) at han snakket med tannlegen, uten at jeg visste det, og ga meg timen sin. Da jeg kom inn i kammerset, gikk jeg rett bort i et hjørne, med ryggen til tannlege, tannpleier, borr, stol, sprøyter og pirker, og gråt!!! Jeg gråt og gråt, og tenkte med meg selv, "Ta deg sammen", men da gråt jeg bare enda mer, for der sto jeg, 36 år, og ristet og hulket værre enn en liten unge! Det måtte masse overtalelse fra sjefen sjøl, før jeg satte meg ned. Så der lå jeg, i vater, og ba til alt mellom himmel og jord, uten at det hjalp noe nevenverdig. Men det gikk greit, jeg har ennå ikke dødd hos noen tannleger, så ler jeg litt av meg selv når jeg er ferdig, men egentlig så er jeg utrolig stolt av at jeg også denne klarte det.
Sist tannpinen kom, klarte jeg ikke å ringe selv en gang. Da ble min kjære nabo lei av at jeg så tydelig hadde vondt, så hun ringte. Hun måtte bli med meg hos tannlegen, og hun måtte skrive under på dette skjemaet, jeg skalv slik at det kunne de bare glemme! Jeg gråt og gråt, min kjære nabo strøk meg over beinet og trøstet det beste hun kunne, og gråt en skvett hun også!
Så nå er det krise igjen. Jeg har mistet to kroner i to jeksler, og tro meg, jeg ringer ikke! Jeg har allerede gannet bort ei betennelse, og skal nok klare det igjen. Hullene er jo så store at det er evig ekko i kjeften min, siden jeg sjelden klarer å holde den igjenkneppet mer enn to minutter av gangen.
Så jeg trekker tenner jeg, og tenker at ute av syne, ute av kjeften:) Og ønsker bebisset velkommen:)

Tuddelu...