Er i mumse-modus.

Jeg er en MUMSER! En selverklært, uhelbredelig mumser, og jeg kan ikke makte å se at det er noe håp for meg innen rimelighetens grenser. Og ikke vet jeg helt om jeg vil ha det håpet heller, for jeg elsker å mumse.
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært gal etter godteri. Og så notorisk barnslig (atter en gang i følge mine barn) jeg er, så kaller jeg det fortsatt godteri. Ikke sukkertøy, men godteri. Alt som det er tonnevis med E-stoffer i elsker jeg. Sure og salte tær, tea-puter, smokker med og uten sukker på, skogsbær, fløteputer, alt med sukker i.
Jeg er fullstendig karakterløs når det kommer til godteri. Et år fikk jeg over 1 kg. med smågodt i morsdagsgave, og tro det eller ei, av alle gaver jeg har fått på morsdagen min, så er det denne jeg husker best av alle. Jeg mumset leeeeenge etter at de andre hadde forlatt rommet.

Når jeg var gammel nok, fikk jeg 5 kroner (jeg er bare 38 år assa) på lørdagen for å kjøpe meg godteri. Jeg syklet bort til Kinokiosken og ba damen legge i 1 av den, 2 sånne, 3 borti der osv, helt til dama ble småsprø og jeg fornøyd! Jeg rørte sjelden kremmerposen før kl 18, men da opplevde jeg ren lykke. Ren og skjær lykke i form av smågodt til 5 kroner. Og denne følelsen har jeg hver gang jeg åpner en pose.

Jeg er ei snill og god jente som deler det meste jeg har med andre. Spør meg om å få låne grønnsåpe, brød, melk, sukker, dopapir, vaskepulver, tacosaus, ja stort sett alt, men det er 2 ting jeg ikke deler med andre. Godteri og naboen min! (Naboen min kommer jeg tilbake til ved en annen anledning). Siden jeg har 3 barn som også liker godteri, må jeg kjøpe inn såpass mye at de ikke tømmer mitt godteri, for det vil jeg tømme selv. Jeg blir faktisk ganske sur når jeg finner ut at de har nasket av posen min, men nå begynner det å gå inn, mamma DELER ikke posen sin med andre.

Jeg har en ganske stor Crispo liggende i kjøleskapet, og jeg vet at så karakterløs som jeg er, vil den etter all sannsynlighet være tom innen 1 time. Jeg hører den roper på meg gjennom døra, og gjett om jeg svarer: "Jada, jeg kommer!!"
Jeg har blitt ganske flink midt i uka til å ikke mumse, men på onsdag kommer som regel sukkerbehovet snikende, og for å være i forkant for en eventuell panikksituasjon, så kjøper jeg inn litt sjokolade, slik at situasjonen er avverget før den i det hele tatt har tenkt på å oppstå. Panikk er ikke bra, men lykke er:)

Heldigvis er jeg gift med en mumsemann, som i skrivende stund sitter og lovpriser seigmennene, så ære være de som fant opp godteriet, slik at jeg kan mumse når jeg vil, hvor jeg vil, hvor mye jeg vil.

Tuddelu...