Er i kjærlighets-modus.

Jeg har innsett det for lenge, lenge siden at jeg er en meget heldig frue. Jeg har funnet kjærligheten, og den har vart i 17 år. Noe som i for seg er en evighet i disse skilsmissetider. Og etter 17 år kan jeg fortsatt rødme og knise som en kvisete fjortis når min kjære mann sier jeg er søt! Jeg kjenner fortsatt at blodet bruser og det suser i hodet når jeg tenker på ham. Og når jeg er hjemme en dag, har jeg som regel ordnet sminken og håret, slik at han ikke skal komme hjem til ei sliten bøtte av et kvinnfolk som har sovemerker etter putemønsteret på kinnet. Jeg setter kjærligheten veldig høyt i livet mitt, og det både til min mann og mine barn. Hva er vel livet uten?
Jeg glemmer aldri første gang jeg så min mann. Det var på en diskotek i Åfjord. Jeg gikk på skole, han var hjemme på fri fra jobben som sjømann. Han stakk seg ut fra mengden pga. to ting. Han var dritkjekk, og så var han pyntet! De andre mannfolkene gikk i tresko og Helly Hansen varmejakke som det stinket fjøs av! Vi kan ennå diskutere ovenfor ungene om hvem som kikket mest på hvem, og nå, etter 17 år, skal jeg innrømme at det var nok meg som kikket mest. Men så skal det sies at han var nok som mannfolk flest, at når ei søt, vindrikkende jente kikker mer enn to ganger, da kikker de tilbake. Det usynlige snøret var lagt ut for min del, og min kjære beit på så det holdt! Så nå sitter vi her, 17 år eldre, tre unger og jeg er meget forelsket.
For å få dette til å fungere, så må man gi og ta. Jeg gidder ikke å bruke energi på å krangle om do-lokket. Det står alltid oppe, og jeg må alltid ta det ned, men jeg ser ikke problemet. Ligger det nede, så må jeg jo ta det opp, og da er jeg, i mine øyne, like langt. Vi er også et typisk eksempel på at motsetnigene tiltrekker. Der jeg er impulsiv er min mann betenkt. Vil jeg ha nudler og scampi, vil han ha potetball.
Jeg nevner nesten aldri for ham de tingene han gjør som irriterer vettet av meg, for da vet jeg at han vil gjøre det samme, og jeg er sinnsyk dårlig på å ta dårlig kritikk uten å bli så sur og grinete som bare vi husfruer kan bli!
Min kjære mann er det snilleste, beste og mest tålmodige mannfolket jeg vet om. Og at han holder ut med meg, som aldri klarer å få inn i hodet hvilken olje jeg skal bruke til salaten, og vi har salat ganske ofte, blander klær etter når de ble lagt til vask og ikke etter farge, sutrer når jeg har hodepine eller dummer meg ut på butikken når jeg har sagt eller gjort noe dumt igjen, er mer enn jeg kan fatte, men jeg er utrolig glad for det. Min kjære mann fortjener på gullmedalje og diplom, og det tror jeg pinadø jeg skal lage til ham:)
Elsker deg, vennen og TAKK <3

Tuddelu...