Det er nå en gang slik at for meg må første gang være første gang! Jeg tenker sjelden over hvordan ting fungerer, før jeg erfarer det for første gang. Og da ender jeg som regel opp med et " Aha..." og rister litt på hodet av meg selv. Når jeg så forteller folk om mine aha-opplevelser, så viser det seg, gang på gang, at de også rister lettere oppgitt på hodet, og tenker høyt " Stakkars, lille venn, eller Er det muuuulig!!!"
Denne harefrøkna tripper liksom ikke like lett på tåa for tiden. I ca 3 uker nå har det ene kneet mitt skrantet, og frøkna halter rundt omkring som ei ku med 3 bein. Slitsomt er det også, opp og ned skogen, hvor jeg nesten slenger meg fra tre til tre (les: sklir med armer og bein, sekk og røyk i hytt og pine fra tre til tre) og lander dødssliten i bunnen av bakken, alt for å spare inn ca 15 min lang arbeidsvei. Når arbeidsdagen er over, er det rett hjem og lage middag til hele hurven. Så er det avslapping i stolen. Det tar på med smerter, blir ganske sliten av det også, men så leste jeg hva Marit Bjørgen sa etter det siste løpet sitt. Hun var så stokke stiv og hadde det fryktelig vondt, men hun flyttet smertene over til å bli arbeidsoppgaver, og attpåtil presterte hun å si at da gikk det greit. "Ok" tenker jeg, dette skal jeg også prøve, men min mentale karakter ville ikke være med å støtte meg på dette, så her sitter jeg da, med pute under kneet og ser på VM ( har fri i dag:).
Jeg har for mange år siden drevet med en del idrett (tro det eller ei), og spesielt håndaball var morsomt. Fotball ble jeg egentlig bare med på for mine venninner var på laget, og jeg sto keeper, for da slapp jeg å løpe så mye. Men det var under min håndballkarriære at jeg begynte å slite på kneet. Har operert 3 ganger, så dette er helt klart en gammel idrettskade som har slått seg opp igjen, selv om jeg ikke har trent på ørt'n år. Jeg liker å tro det ihvertfall, for hvis legen sier at dette er slitasje, da tror jeg at jeg kommer til å fnyse noe sånt som " Ja, særlig, slitasje ja! Æ e itj 40 enno, så du kain ta med slitasjen oppi dær sola itj skin!" For jeg liker å tro at jeg ennå er ganske ung:)
Så i dag la jeg meg ut på forsvarsstien og jobbet med min mentale karakter om å psyke meg opp til et eventuelt bistert møte med legen. Så ringte de fra legesenteret, legen måtte være hjemme med sykt barn, ny time på mandag! Jeg ble helt satt ut jeg, for det første jeg tenkte da" Har leger barn???" (Hvis du har glemt den først setningen min øverst, så ta en titt igjen) Dette var første gangen for meg, at legen måtte være hjemme med sykt barn. Legesekretæren lo av meg og ristet helt sikkert oppgitt på hodet, da jeg ikke tenkte og spurte faktisk om legen hadde barn! Kunne bitt av meg tunga med det samme jeg hørte hva jeg sa, men denne uttalelsen havner også i skuffen sammen med alle andre uttalelser som har kommet fra meg. "Gi ungen en paracet, send ham på skolen og kom deg på jobb!", tenkte jeg, men denne gangen klarte frøkna faktisk å holde munn.
Så her sitter jeg med vondt kne, litt flau, litt oppgitt og gruer seg til jobben i morgen!
Men jeg holder fortsatt på at dette er en idrettsskade som har dukket opp i disse VM-tider, og ikke slitasjeskade. Kan til nød strekke meg så langt å kalle det belastningsskade:)
Så da har jeg lært noe nytt i dag også! Leger har også barn, og legebarn blir også syke.....
Tuddelu...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar