fredag 29. april 2011

Frøken Stressa.

Herlighet, hvor dagene bare flyr unna! Jeg tenker at i morgen må jeg blogge litt, men så har det plutselig gått 3 dager!! Jeg som nesten lengtet meg syk etter påska, og nå er den over for mange år siden..! Og denne påska føler jeg ble mer tilbragt i bil enn noe annet. Palmelørdag dro vi på Harrytur og kosa oss. Bare så synd at bila fikk seg en "hick-up" og måtte legges inn et par dager. Men på onsdag var vi klare igjen, og da var det eldstemann som skulle kjøres til Hamar på TG! Torsdag dro vi til Sverige for å besøke et søskenbarn av min mann. VI gledet oss masse til dette besøket, men hadde lite peiling på hvor vi egentlig skulle kjøre! Så min kjære mann fikset GPS på telefonen og vi fylte bilen full av barn, boller og brus og dro ivei! GPS-Guri var grei hun, helt til vi møtte på veiarbeid på motorveien. Dette var hun ikke god på, og GPS-Guri forvandlet seg fra å være en tanke morsom til å bli ei maskjærring! Hadde vi hørt på alle hennes befalinger, hadde vi ennå rotet oss rundt i nabolandet og spist kjøttbullar og drukket cola. Nei, det var da jeg hadde mest lyst til å hive hele kjærringa i skogen, at vi bestemte oss for å kjøpe et kart. Og jeg leser kart så det suser, det er bare det at jeg er så sinnsyk bilsyk, jeg klarer ikke å se på skotuppene mine i mer enn tre sekunder før kvalmen velter seg opp i drøvve'ln. Så da var det å pøse på med postafen, lese kart og gjett hva, VI KOM FRAM :)

Vi var i Sverige i en dag, og virkelig kosa oss hos kjempetrivelige folk. Jeg har funnet ut at jeg elsker det svenske språket, herlig! Kom hjem natt til påskeaften, og endelig en dag uten kjøring. Og sola strålte fra himmelen, så fruen fikk enda flere fregner, før vi igjen på 1 påskedag atter en gang satte oss i bila (uten GPS-Guri) og kjørte til Hamar for å hente poden som ikke hadde sett dagslys på 5 dager! Så ble det hviledag 2 påskedag, og tjopp, så var påska over! Man kan virkelig lure på hvor tiden blir av!

Nå er det flytting som står på agendaen. Huset er snudd opp-ned, esker overalt, rot på alle bord og midt oppi alt dette surrer jeg rundt, plukker på ting, finner gamle ting jeg hadde glemt jeg hadde og kaster ting over en lav sko! Det andre huset skal pusses opp, her skal det vaskes og mannen min reiser snart til Mexico-gulfen! Det er det jeg sier:"Jeg skulle ønske jeg kunne vært schizofren!"

I dag er det prinsebryllup i England, champagnebrusen og tiaraen får vente til neste bryllup, for i kveld må denne frøkna stille som vakt på vårballet for elevene på ungdomsskolen! (Eller kanskje jeg tar den på i kveld, da blir min datter fornøyd, tenker jeg) Så med trøndersk humor og pågangsmot kommer jeg nok i mål denne gangen også! God, avslappende helg, folkens!



Tuddelu...

tirsdag 19. april 2011

Frøken lykkeliten.

Lykke kan være så mangt! Når man streber etter de store ting, tror jeg at lykken kan være litt lenger unna enn hos de fleste av oss. Bruker vi litt tid til å tenke på hva vi egentlig har av verdier i livet, vil nok lykken komme ganske fort opp til overflaten.
Jeg for min del, jeg opplever lykke hver dag! Ungene mine gjør meg lykkelig flere ganger daglig, selv om de gråe  hårene er synlige til tider. Jeg blir ofte stolt når jeg ser dem komme mot meg og tenker det er utrolig at disse tre er mine barn.
Min mann gjør meg lykkelig. Det vi har bygd opp sammen gjennom snart 18 år er jeg utrolig stolt over og glad for at vi har det så godt sammen som vi har det.
I dag kjente jeg igjen lykkefølelsen komme sigende over meg. Jeg stod opp litt over kl 7, og hadde kjøkkenet helt for meg selv. Huset har nå i natt vært overfylt med mennesker. Vi har 3 soverom og når jeg la meg, telte jeg 8 mennesker, fordelt rundt omkring. Men, hvor der er hjerterom er der husrom også. Så det å ha kjøkkenet helt for meg selv kl 7 var deilig. Teen ble kokt, røyken tatt mens Radio Norge med herlig musikk kom fra radioen. Jeg sjekket facebooken min, og tok så fram kryssordbladet mitt. Det er lykke det:) Ikke det helt store, vil sikkert mange si, men jeg koser meg jeg.

Til og med at bilen vår har havnet på "sykehuset" tar ikke bort lykken over at det er påske og ferie. Men den bør bli ferdig til torsdag, da skal vi nemlig til Sverige noen dager. Men den positive husfruen tenker at det ordner seg helt sikkert. Hvis ikke blir det jævlig mye kryssord her hjemme!

Sola skinner ute, i går ble det veldig mange fregner og rød hud, så nå skal jeg finne fram solkremen min, ta med meg en colaboks og sette meg ute og nyte dagen. Noen av gjesten har allerede satt seg i bilen og startet på turen opp til Trøndelag, så jeg sitter igjen alene med tekoppen min, og kjenner at mitt hypersosiale gen blinker med varsellampene om at nå må du finne noen å prate med. Så min kjære datter og hennes venninne blir sikkert overlykkelig hvis jeg går opp og vekker dem med værmeldingen om at påskesola skinner:) Jeg tar risken jeg...

Tuddelu...

fredag 15. april 2011

Frøken Påskeklar.

Endelig ble det fredag og første dag i påsken. Jeg elsker fredagene, og når det attpåtil er første dag i en ferie som varer i hele 10 dager uten vekkerklokke, matpakker og dokø, ja da blir ikke fredagen bedre.

I morgen starter vi påska med en Harrytur til det store utlandet. Turen går til Svinesund, og jeg som også elsker bilturer kjenner ett bittelite snev av reisefeber. Gleder meg masse jeg! Og så går jeg fullstendig amok i godterbutikkene. Alle de boksene med smågodt er nok til at turen for meg blir fullkommen. Siden jeg var lita jente, med en 5'er i lomma og gikk til Kinokiosken og plukket smågodt, har jeg vært hekta. Så det å komme til smågodtbutikken i Sverige, er himmelen for meg.
Senere på kvelden får vi besøk av min manns datter og hennes samboer, som vi ikke har sett på mange måneder. Herlig:)

Så blir det forhåpentligvis noen solfylte dager hjemme, før vi muligens atter tar turen til Sverige for å besøke min manns søskenbarn. Da blir det hotell i et par netter og hotellfrokost:) Kjenner det allerede jeg, gleden av å slippe å lage mat i noen dager, og ikke minst å slippe oppvasken etterpå. Det er nesten halve gleden av et godt måltid det.

Eldstemann har endelig blitt gammel nok (i følge ham selv) til å være med på TG (The Gathering) på Hamar. Et kjempelan med 5 tusen deltagere. 5 dager varer det, så dette blir første påske uten at hele familien er samlet, og mor kjenner at det er ikke like kult at ungene vokser til og blir eldre!

Jeg har vasket huset, det lukter salmiakk og grønnsåpe, jeg har satt fram mine 15 kyllinger og diverse påskepynt ungene har laget, naboen kommer over på middag i kveld, påskehumøret er på plass og roen senker seg i hodet og skuldrene senkes.

Jeg ønsker alle sammen ei fortreffelig, herlig og solfylt påske, og husk, har du unger så vær forsiktig med alkoholen og kos dere heller sammen om kveldene med yatzy, potetgull, brus og appelsin:)



Tuddelu...

tirsdag 12. april 2011

Frøken Litt av hvert.

Jeg har snakket en del om våren i det siste! Og et vårtegn jeg ikke har nevnt er Rypa mi:) Det er den kuleste og råeste mopeden i mils omkrets! Min mann fikset den opp til sin datter for mange år siden, og i fjor ble den endelig min. Vi har lakkert den i svart og turkis, den går som olja lyn (jeg er oppi max 45 km/t) og jeg lever!
Jeg lever i en liten frykt når jeg kjører, for ennå så mangler jeg blinklys på Rypa, og jeg er en tenke skremt hver gang jeg skal krysse ei gate. Det betyr at jeg må slippe den ene hånda fra styret og rett ut med den, og da vingler Rypa litt for mye! Det værste er når jeg skal svinge til høyre, da må høyrehånda rett ut, og venstrehånda kliper seg fast i styret. Det er bare det at det er den hånden jeg gasser med, og jeg har hatt en liten uvane med å dra den venstrhånda ned når høyre hånd går rett ut. Så istedet for å sikre liten fart i svingen, har jeg gasset på.

Jeg mangler også speil. Så når jeg kjører, må jeg titt og ofte snu på hodet for å se om det kommer noen bak meg. Litt engstelig for å dra med meg styret når jeg vender hodet og blikket bak, men det har heldigvis gått bra ennå. Det som verre er, er at under hjelmen blir hørselen betydelig dårligere, + at Rypa lager en del lyd. Jeg hører nemlig ikke at det kommer bil bak meg, og når de da bestemmer seg for å kjøre forbi meg, skvetter jeg til når jeg plutselig får en bil ved siden av meg. Skikkelig ubehagelig opplevelse, hver gang. Og hvis de tuter, går jeg sikkert i grøfta! Det jeg nå lurer på er om jeg skal skrive en plakat og henge den på ryggen min når jeg kjører: "For all del, IKKE kjør forbi, og IKKE tut!"

Jeg kjører altså en råkul moped, og gjør sikkert en del feil. Jeg er også en selvlært frisør med ymse resultater. Jeg striper håret mitt selv, og det har som regel gått bra. Værre er de gangene jeg har bestemt meg for å farge det. Jeg har vært i begravelse med lilla hår, jeg har gått på jobb med grønt hår! Min mann får fnatt hver gang jeg begynner å snakke om farging og striping, og ber meg innstedig om å gå til frisør, men det synes jeg er bortkastet penger når jeg kan gjøre det selv. Og så er det no en gang slik at at når jeg først har bestemt meg( og det går som regel veldig fort, trenger ikke så veldig lang betenkningstid på det gitt), så må forandringen skje like fort. Så da går turen rett ned på butikken for å handle.
Så, jeg har en datter som arvet dette hårgenet fra meg. Og denne kua har vært kalv!! Jeg vet og kjenner igjen alt hun snakker om, og jeg vet også hvor viktig håret er, så det er klart jeg hjelper henne også. Så i går kom hun hjem med 3 pakker striping, og vi begynte. Mor - og - datter - tid på kjøkkenet med å dra håret ut av plastikkhetta, og vi prater om alt mellom himmel og jord! Så kom vi til delen med stripinga, og enda så gikk praten vennlig og vi var ved godt mot! Men en liten stemme i bakhodet mitt gjentok det mannen min hadde sagt i telefonen tidligere på dagen:"Vent heller til onsdag, så kan vi heller gjøre det til frisøren!" Phø, tenkte jeg, det er da bare striping! Vel, jeg har i ettertid lovet min kjære, tålmodige mann at heretter drar på jeg og min datter til frisør! Det begynte nemlig, etter nesten 30 min med bleking, å ryke av håret til min datter. Hun spratt opp av sofaen og bantes som en sjømann i full firsprang på vei inn mot badet. Jeg løp etter, med hjertebank og smålo(jeg syntes faktisk hele opptrinnet var litt absurd + at det var en nervøs latter også). På med kaldvann og hodet var på avkjøling! Resulatet ble ikke så bra! Håret ble brent, hun hadde brunt hår før stripingen, nå er det litt brunt, orange, gult og hvitt! Så i morgen drar vi en tur til frisøren vi, og retter opp feitrinnet!

Det tar nok en stund før min datter kommer over det som har skjedd, men jeg er sikker på at om 1 år, da ler vi av det hele:) Det blir nesten som når jeg konfirmerte meg! Jeg hadde da skulderlangt, blondt hår og babyrosa sidt skjørt og jakke! Etter konfirmasjonen klippet jeg meg pigg, beholdt lengden  ved skuldrene, men jeg farget det rødt/orange! Det var bare det at jeg hadde glemt at vi ennå da ikke hadde tatt bildet til takkekortene! De bildene ble IKKE bra, tro meg! Men, nå ler jeg! Har man evnen til å se det positive i det meste, ja da bli de mest, fryktelige mistak også morsom (etter ei stund da).

Tuddelu...

lørdag 9. april 2011

Frøken Ryddeguri.

Med våren og våryrheten, følger det alltid med en ting: Ryddesjau! I år var det garasjen som fikk gjennomgå! Og herregud, sier jeg bare. Er det mulig å ta vare på alt som man aldri noen gang kommer til å bruke? Det lå esker der inne som ennå ikke var pakket opp på snart tre år! Så i dag ble alt vi ikke skulle ha, spredt utover golvet, sortert og lagt ut for salg på fb. Og jeg tok en sjefsavgjørelse: Langrennskiene blir enten solgt eller dumpet. Jeg har funnet ut at disse skiene ikke er noe for meg lenger. Det var mens ungene var små at det var hyggelig å ta på skiene og strene inn i skogen for så å svette seg fram til en egnet plass for å tenne bål og grille pølser. Det var virkelig koselig, men nå er det mye morsommere med slalomski! Heisen opp og bakken ned! Det er gøy det. Så dermed går langrennskiene på dynga, mens slalomskiene får stå!

Oppå loftet lå det også mye snedige ting som vi håper å få kvittet oss med, deriblant en køyeseng, redningsvest og brudekjole! Kjolen min er jeg en tanke betenkt med å selge, men samtidig, hva skal jeg med den? Det er jo liksom ikke slik at jeg har til hensikt å bruke den om igjen, så da er det vel bedre at andre kan få glede av den! Det var min drømmekjole, akkurat slik jeg hadde drømt om at den skulle være, rett ned med sløyfe på rompa:)

Det er mye som blir kastet også! En halv bilnøkkel fra en bil vi solgte for mange år siden...!!!! En skisko, den andre ble sikkert kastet i fjor. Støvler med hull i, en ødelagt campingstol (ikke spør meg hvorfor den ikke ble kastet i fjor sommer), en skistav og klær ungene har vokst ut av og som er såpass slitte at vi ikke har gitt dem bort!

I morgen skal vi fortsette ryddesjauen, og jeg kommer nok til å finne mer som kan selges eller kastes, og nå skal jeg kaste alt som jeg med sikkerhet, og ikke med full så stor sikkerhet på at jeg ikke kommer til å bruke noe mer! Nå er det slutt på å ta vare på ting og tang som bare ligger i eskene og råtner på rot. Bort, det er det det skal! Men, kjenner jeg meg selv godt nok, kommer jeg nok til å si det samme om tre år igjen! "E det mulig å ta vare på ailt vi itj bruke??"

Tuddelu...

onsdag 6. april 2011

Frøken Våryr.

DET ER VÅR, DET ER VÅR, DET ER VÅR! Eg har savna, eg har lengta meg sjuk, men no er den her, varm og mjuk:)
Kjenner det bobler langt inn i sjela, så godt er det å se snøen forvinne på plena, høre dryppene fra taket, høre fuglene kvitre varmen velkommen og se alle ungene som sykler i gata! Jeg elsker våren, det er den aller beste tiden på året for min del. Elsker å kjenne varmen fra sola og kjenne fregnene poppe fram over nesa. De fregnene som jeg ville operere bort når jeg var lita, for jeg syntes de gjorde ansiktet mitt gutteaktig. Kanskje ikke så rart, siden jeg hadde kort, rødt hår og arvet klær fra min 3 år eldre bror! Men nå er de der igjen og jeg elsker dem, de er et sikkert vårtegn, mine stjernedryss over nesa:)
Nå kjenner jeg atter en gang den barnslige gleden av å få av seg alle lag med ull og fleece, på med topper og lette klær. Det er nesten så jeg får lyst til å løpe (les: kjøre) ned på Nille og kjøpe meg hoppetau, strikk og kritt! Komme seg hjem, sette håret i musefletter og bare hoppe rundt, tegne paradis og leke. Alt det vi gjorde vi jentene i gata som 7 - 8 åringer, det får jeg lyst til å gjøre nå. Når vårløsninga kom og vannet rant i bekker ved siden av veien, tok vi med fyrstikker ut og la dem i vannet øverst i bakken, og lekte de var båter på vei ned bratte stryk:) Vi var våte og møkkete, men veldig glade barn når vi kom hjem for kvelden.

Alt blir liksom enklere og lettere nå som jeg vet vinteren er over. Det er enklere å krype ut av dyna når frostrøyken ikke kommer ut av nesa, gleden over hverdagslige ting blir klarere og gleden over hverdagen hever seg betraktelig på formstigen. Jeg blir om enda mer forelsket i mannen min gjennom snart 18 år, og får bare lyst til å nusse og klemme på ham dagen lang, så bare gled deg til lørdagen min kjære, da er du hjemme hele dagen:)  Så i dag ruslet jeg over til min kjære nabo, og der satt vi en times tid, med cola i glasset og røyken i hånda og bare slikket i oss solstrålene:)

Så, skinner sola i morgen, ja da kobler jeg hjernen min fra husmor til solemor, og tilbringer dagen på terrassen med te og kryssord, drømmer meg tilbake til ubekymrede barneår med røde musefletter, oljehyre og vann, hoppetau og paradis og bare nyte livet!

Nå i ettermiddag skal jeg forresten glede en herlig, villstyrlig liten solstråle på 4 år med en pakke fra Paris:) Så da er dagen reddet den, jeg er glad, villstyringen er glad, våren er her:)


Tuddelu...

tirsdag 5. april 2011

Frøken Gledesspreder

I dag igjen ble jeg skikkelig trist og lei! Etter å ha sendt ungene på skolen med en ha-en-god-dag hilsen, lager jeg meg en kopp te og tar fram dataen for å lese nyheter og sjekke Facebooken min. Hver eneste dag er hver avis fylt til randen av bilder og repotasjer fra kriger, mord og lemlestelser. 4 voldtekter i Oslo på 5 timer, massemorder i England som parterte sin ofre, politiet fant makabre tegninger på veggen hans av hans ofre. Hvor syk går det an bli?
Krigen i Afganisthan som tok livet av en kvinnelig norsk soldat! Tragisk! På Elfenbensskysten går det dødsskvadroner fra dør til dør og dreper folk, og jeg gremmes. Hvilken verden er det vi lever i? Hvor vond går det an bli, tenker jeg! Jeg tror ikke jeg er alene om når jeg sier at jeg blir mer lei enn trist av disse oppslagene. Det blir for mye, for ofte til at jeg makter å ta det innover meg. Jeg ser det, men går fort videre. Jeg er ikke en kald person, anser meg selv som empatisk og omsorgsfull, men når jeg ser små guttebarn løper i gatene mens kulene regner rundt dem, da lurer jeg egentlig på hva som får en mor til å sende ungen sin ut på gata? Klin gærn, spør du meg!

Nei, dette er dagen for å spre glede! Jeg har bestemt for å gjøre andre glad hver dag! Og det koster så innmari lite! I går f.eks. gledet jeg min mann med en plante! Han ble vel kanskje ikke så glad for akkurat planten, som jeg syntes var veldig søt, men han ble glad for at jeg hadde tenkt på ham på butikken når jeg la planten i kurven min! Jeg gledet også min kjære nabo med  å si at jeg hadde savnet henne, hadde jo tross alt ikke sett henne på 2 1/2 dag da:)
Mine barn sier jeg er rar, og takk og pris for det. Heller rar enn sær. Og de ler av meg hver dag, hver dag så får jeg fram smilet i ansiktet til dem, og for en glede det gir meg! I går etter middagen fortalte jeg de to største at jeg, under vårballet på ungdomsskolen, hadde meldt meg på underholdningen som de vokse stod for! Jeg skulle være stand-up-komiker:) Herlighet for et rabalder det ble på kjøkkenet. Størstemann spratt opp av stolen og nektet meg plent, dattera mi trodde jeg var gal og jeg måtte tenke på hvordan de ville skamme seg over å se meg på scenen. Det ble en meget høylydt diskusjon og masse latter. De pustet lettet ut når jeg sa jeg lurte dem, men du verden det hadde vært moro da:)

Jeg vet at de fleste av oss har ting å stri med, ting som ligger bakerst i skuffen og er vonde å ta fram, vonde å se på, men nettopp derfor er det så viktig å spre litt glede, for det viser seg at man for oftest dobbelt tilbake. Da blir det kanskje enklere å åpne skuffen, når man kjenner seg litt glad. Enklere å starte dagen, når man plutselig får en god kommentar tilbake som varmer.

Vær blid, vær glad, det gir energi! Vær litt gal, man dummer seg sjelden ut hvis man bare har evnen av å le av selv. Jeg plumper opp i situasjoner som får andre til å le, enten der og da, eller at jeg forteller om det ved en senere anledning, og det gir kun bare glede og latter!
Vær litt gal, drit i hva andre synes og mener om deg, vær deg selv! Jeg er endelig blitt så voksen at jeg ikke bryr meg nevneverdig om hva folk synes om meg! Jeg er meg selv på godt og vondt! Rar, litt smågal, impulsiv og stort sett blid, og jeg tør å være alt på en gang!
I morgen skal jeg fortelle dere hva den gode gjerning ble, og gjerne gi meg en kommentar på om du ble inspirert til å glede noen og hva du gjorde!
Hjelp dama over veien, ta med en rose neste gang du besøker en venn, klapp en kollega på rompa og blunk(jeg er sikker på du får et smil igjen), VÆR LITT GAL:)

Tuddelu...

fredag 1. april 2011

Er i beredskaps-modus.

I hele dag har jeg bare tenkt 1 April. Jeg skal nemlig ikke la meg lure igjen, og igjen, og igjen! Jeg er nok av den lettlurte og naive typen som tror på det meste som blir sagt og skrevet, så i dag tar jeg ikke telefonen og når jeg leser avisene kommenterer jeg ingenting av det som står der, i fare for å dumme meg ut igjen. 

Jeg husker godt to ganger der jeg lot meg lure av avisene. Den ene gangen var vi på ferja på vei til Åfjord. Min mann hadde vært i kiosken og kjøpt seg litt kaffe og avisa, og jeg satt i salongen og ventet på ham. Så kommer han og legger førstesiden opp og sier:" Hæregud, sjå Mona, tænk at det går an!!" Jeg kikket ned, drog pusten og buste ut et" HÆRREGUD!" med et ansikt som sikkert nok lignet Skriket! En politi hadde brukt laserpistol mot en bil og delt den i to!!! Mor og barn ble heldigvis ikke skadet i uhellet. Jeg gikk beint på uten å tenke! 
Den andre gangen var da et fly måtte nødlande på E6 ikke langt fra der vi bodde, i Malvik kommune. "Åh, Hærregud, kor heldig at det itj kom nå bila akkurat da!" var min reaksjon. Det var selvsagt bilde av flyet på motorveien i avisen, det var nok derfor jeg atter en gang gikk beint på! 

Min mann var notorisk før til å lure meg. Sikkert ikke lurt å fortelle om denne gangen, men shit au, That's me!
Han ringte meg og presenterte seg som ansatt i Meteorologisk Institutt og lurte på om jeg ville kjøpe dagens værmelding for 300 kroner! "Alle dager," tenkte jeg, "hva er detta for no?" Det ser jeg jo gratis på tv, tenkte jeg! Høflig som jeg var, takket jeg nei! Det ringte ingen bjeller i mitt hodet! Når jeg så takket nei, spurte han heller om jeg kunne tenke meg å kjøpe gårsdagens værmelding for 500 kroner da? "Helighet, det var jo i går jo! Hvorfor i all verden skal jeg kjøpe noe som har vært og som jeg ikke trenger å vite siden jeg har opplevde det i går??"  Hvor var bjellene, tenker jeg nå når jeg ser tilbake! 
Han har lurt meg mange ganger, men i de siste årene har han heldigvis sluttet. Enten så finner han det altfor lett, eller så synes han synd på meg, for bjellene er fortsatt ikke inntakt i mitt blonde hode! 

Jeg er heldigvis der hen at jeg kan le av alt dette, og er nok den første til å innrømme at "Lille Trille" er full av selvironi. Det må jeg være, for jeg har et så  vimsete, rotete og så impulsivt hode at jeg havner opp i de merkeligste situasjoner ofte. Det er sikkert ikke plass til noen bjeller der inne, tenker jeg, det er derfor jeg så lett lar meg lure:)

2 timer og 20 minutter igjen, og jeg tror jeg skal klare det denne gangen også, men jeg kommer ikke til å fortelle dere narren i avisene, jeg vet nemlig ikke...:)

Ha en fortreffelig lur kveld, her blir det Baylis i glasset.

Tuddelu...