Er i skal - tenke - på - det modus.

Skal, skal ikke!! Skal, skal ikke!!  Kommer jeg noen gang til å klare det, eller blir det som de siste gangene?? Jeg kjenner jeg har bitte, litte lyst til å slutte å røyke. Ikke så veldig mye, men nok til at tanken har satt seg.
Jeg er alt en røyker er, stressa-røyker, morras-røyker, kose-røyker, før og etter  middags - røyker, passiv røyker, kjede - røyker, og alle disse smaker godt. Noen sier at de fleste røykene de tar i løpet av en dag, ikke smaker godt, det gjør mine! Jeg koser meg med hver og en jeg! Og røyken inngår i mine rutiner. Hver dag.
I helgene står jeg opp, tisser skvetten min, går på kjøkkenet og lager meg en kopp te og koser meg med min første røyk, så går det slag i slag. Når jeg skal på jobb, steller jeg meg først, for så og ta rutinen på kjøkkenet.
Etter jeg begynte å jobbe i barnehage, kan jeg bare røyke i pausen min, og jeg tenkte med gru på hvordan dette skulle gå, men det gikk faktisk over all forventning. 3 - 4 timer uten går veldig bra.

To ganger tidligere har jeg prøvd sånn skikkelig å slutte, men rekorden er bare på skarve 9 dager, og da var jeg så sur at jeg så ut som en liten drittunge som hadde fått kjeft. Før røykeslutt nr. 2 leste jeg røykeboka av Carr, og den funka faktisk, litt og ei stund ihvertfall, men jeg kjente meg faktisk så patetisk dum som han påstod jeg var, ved at jeg satt og pattet på denne sneipen. Følelsen kan sikkert sammenlignes med å lese bibelen og få en åpenbaring. Så en søndag kl 19.15 stumpet jeg røyken, og følte meg lettet og glad, men den følelsen ble der ikke så veldig lenge. For på en solskinnsdag, 9 dager etter slutten, satt jeg på verandaen min og tenkte at "shit au, bare en har jo ikke noe å si, dette går jo så bra" Yeah Right! Så mye for viljestyrke.

Det er dyrt å røyke sigaretter, det lukter vondt av klærne mine, av håret mitt, av pusten min, ja av alt egentlig, og det finnes INGEN unnskyldning for å røyke, men jeg gruer meg ( hvis jeg skal gjennomføre slutten, vel og merke). Min mann har begynt å snuse, og har gått betraktelig ned i antall sigaretter i døgnet, ca. 20 faktisk, og jeg synes det er litt sexy med snusleppe, men på meg selv!!! Jeg snusa for mange år siden, General og prismaster i lomma, nå blir det i så fall jentesnus i "bleier":)

Jeg har røyka for lenge, noen ganger høres det ut som om det er ei spilledåse i brystet mitt, jeg er klar for førstehjelp på toppen av bakker og jeg er ikke noe forbilde for mine unger. Alt dette ser jeg, men likevell er den der den djevelske stemmen i hodet mitt som hvisker: "Drit i dette, dette kan du unne deg!" Men jeg har ikke noe svar å gi ungene når de spør meg hvorfor jeg røyker, når jeg har tenkt å slutte, om jeg er oppmerksom på hvor mye penger jeg bruker på røyk!! Jeg bare snøfter og glefser noe tilbake at dette kan de bare glemme at jeg diskuterer med dem! Jeg blir ordentlig, skikkelig sur, og det er rett og slett fordi jeg vet at de har rett i det de sier, mamma "basjer i skuffen" hver gang hun prøver å forsvare røykingen!!

Jeg har litt mer lyst til å slutte nå kjenner jeg, etter å ha skrevet dette, men tanken er vel forduftet i morgen tidlig igjen. Men jentesnusen i "bleie" skal jeg kjøpe meg, så får vi se:)
Hadde vært interessant med noen kommentarer på dette innlegget, om tips til meg fra deg, som har funket eller at det gikk rett i vasken etter noen dager! Og jeg skal holde dere oppdatert på hva som skjer!
Så nå går jeg i tankeboksen (les: tar meg en røyk) og tenker litt mer på dette!

Tuddelu...