Er i kapitulerings-modus.

Jeg gir meg. Jeg gir opp for n'te gang. Jeg kommer ALDRI til å klare å gå ned noen skarve kilo engang. Til det er jeg altfor karaktersvak, og fristelsene er altfor mange!
Folk sier at det er dumt å gå på butikken før man har spist middag, da kommer det mye mer i vogna enn strengt tatt nødvendig. For min del spiller det ingen rolle. Har jeg nettopp spist middag, ser jeg etter en dessert, som jeg kan kose meg med når jeg kommer hjem, og jeg finner som regel noe uansett. Hvis samvittigheten min sier nei, kjøper jeg en liten sjokolade, hvis samvittigheten min sover, da kan det hende det blir sjokoladepudding og vaniljesaus. Men rett skal være rett, jeg gjør ikke dette så veldig ofte da (vel, en sjokolade da, men ikke store desserter).

I ettermiddag kom min datter til meg og lurte på om hun og hennes venninne kunne lage brownies! Klart jeg sa ja, da ble det jo kos i kveld da! Men vi måtte på butikken og kjøpe litt småtterier vi ikka hadde, så da havnet det også et par muffins-poser som vi lager skuffkake av i vogna, + en del frukt for da fikk jeg lyst på fruktsalat. Så da ble det fruktsalat. Med vanilijesaus og kesam m/vanilje. Altså, helt sikkert opp ett eller to kilo!

Så er skuffkaka ferdig, og den må jo også smakes på, opp ca 500 gram! Bare jeg tenker tanken på noe godt, er jeg sikker på at kroppen min reagerer med å legge til noen ekstra kilo! Og putter jeg da noe i munnen, takker den meg med å la det ligge igjen litt håndtak på sidene mine, sånn i tilfelle jeg trenger noe å tære på!

Så jeg har vel egentlig kommet dit hen at " Æ får værra som æ vart, når æ itj vart som æ skull!!" Litt håndtak på sidene er mine former, mine ben er ikke en gazelles ben, rompa mi er myk å sitte på, magen min er som en varm bolledeig, og kinnene mine buler når jeg smiler, og alt dette er MEG!
Jeg har humor i bøtter og spann, jeg ler ofte og godt, jeg har en herlig familie og mange flotte venner. Og heldigvis har butikkene klær som passer mine former:) Snart er forhåpentlig browniene ferdig, og gjett hva: "Jeg skal kose meg med ett stykke før jeg lusker opp trappa og legger meg og tenker at i morgen er det familiehelg igjen!" Det er livet det!

Tuddelu...

Er i Pariser - modus.

Har lidd av akutt skrivesperre, men nå prøver jeg på igjen. Og ting har skjedd siden sist.

Forrige fredag kom min kjære mann hjem fra jobb med 5 konvolutter i hånden. Min datter ble beordret inn på kjøkkenet først, med klar beskjed om å ikke røpe innholdet etter å ha åpnet konvolutten. Vi andre ventet på stua, da vi plutselig hørte et skrik...!!! Så fikk minstemann beskjed om å gå inn på kjøkkenet, vi ventet, så et nytt skrik, dette fra tiåringen, mens jeg samtidig hørte jenta mi gråte av glede. Nå var jeg på bristepunktet. Så ble det eldstemann og min sin tur! I konvoluttene lå det flybilletter til PARIS...!!!

Jeg begynte å grine, dattera mi hadde gått ned på knestående og grein, minstemann hang rundt halsen på søstra og jublet, og min kjære mann stod og kikket på oss, og tørket noen tårer. Når vi fikk summet oss litt, begynte reisefeberen allerede å gjøre seg gjeldene for min del. Jeg elsker å reise, bare det å sette seg i bila og ta turen til Trøndelag, er nok til at jeg mister nattesøvnen for ei stund. Men jeg hater å fly. Det er det værste jeg vet. Jeg bruker å si at hadde det vært normalt for oss mennesker å fly, ja da hadde vi hatt vinger!!!
 På onsdag ettermiddag dro vi, og skulle ha 2 hele dager i Paris, før vi skulle vende nesa hjem på lørdag.
Etter noen Pinex Forte og en morropille, gikk flyturen faktisk greit den, og det var nesten moro å lande!

Paris var alt det vi hadde drømt og snakket om. 18 grader og sol, masse folk, god mat, kirker og Triumfbuen. Pompidoumuseet, Sacré - Cæur, pannekaker med sjokolade og banan, Champs - Élysée, gatedansere, fortausrestauranter, shopping, Eiffeltårnet og Metroen. Vi gikk vel mellom 1 - 11/2 mil den første dagen, men du verden for en opplevelse. Våren i Paris anbefales på det varmeste.

Vi spiste masse god mat, men noe var erfaringsmessig helt på trynet..!! Salat med and, det anbefales ikke!
Siste kveld tok vi en nydelig pizza, og min datter og jeg mente det var helt uakseptabelt å ikke ha spist Créme Brulée i den tiden vi hadde vært der. Så vi ruslet bort til en ny restaurant og bestillte desserten, stappemett som vi var.Vi tygde vel i oss de siste bitene, kvalme og mette, men du verden det var verdt det :)

Min yngste sønn fikk prøve seg som gatemusikant, da en av disse musikerne ga tegn at han trengte litt hjelp på en sang, og min sønn stilte opp han, foran masse mennesker, og der stod han og sang:) Min datter ble karikaturtegnet som seg hør og bør, og eldstemann var også fornøyd med flere plagg i kofferten enn han hadde når vi ankom Paris.
Vi klarte oss bra, ikke mistet vi nøkler, lommebøker eller kort, ungene hadde vi rede på stort sett hele tiden, jeg holdt meg i nærheten av min mann og med kartet i umiddelbar nærhet kom vi oss fra A til B med Metroen også!
Så på lørdag startet jeg frokosten med Pinex Forte og en morropille (anbefales på det sterkeste for de med flyskrekk), og sovnet faktisk ombord på flyet..!!

PARIS, WE WILL BE BACK...


Tuddelu...

Er i fredags-modus.

Endelig fredag og helg. Jeg er et helt utrolig helgemenneske. Gleder meg til hver helg jeg, selv om vi ikke farter hit og dit og stresser rundt omkring. Jeg gleder meg til stille kvelder, god mat, tente lys og kos med familien. Og der er jeg veldig god:)
Ellers i uka velter jeg meg ut av senga, nærmest bevisstløs med autopiloten på, men på fredag, ja da spretter Harefrøkna opp på tå, svinser ned trappa og gjør det hun må gjøre med glede:) Jeg begynner med en gang ungene tasser inn på kjøkkenet med at i kveld skal det koses. De bare nikker og er stort sett enig, de gidder ikke å dele sin mors entusiasme for en vanlig fredagskveld kl 07 om morgenen. Og jeg forstår dem så vel, det er nok noe som kommer med alderen, tenker jeg.

På fredagene forvandles jeg plutselig til en duracell-kanin, jeg fyker rundt på jobb og herjer ekstra med ungene og mine kjære kollegaer, jeg sprudler og kniser, og slår nesten hælene sammen når arbeidsdagen er over. Det kjennes i hele kroppen, det sitrer og kiler, og det er nesten så det er morsomt å bruke penger på butikken og handle inn til kosen min. Og jeg kan fort gå av hengslene på en fredag, det blir ofte litt for mye kos, men shit au, da har jeg jo kos på lørdagen også:)

Det er noe eget med en fredagskveld, men du verden, jeg ligger heller ikke på latsiden når det gjelder å kose meg på lørdag eller søndag heller jeg. Jeg utnytter hvert ett minutt, om det er en tur inn til Drammen, håndballkamp med jenta mi, eller bare sitte i godstolen og slappe av, jeg koser meg.
Obligatorisk med kosen er smågodt og brus, og brusen er cola zero, så jeg har ikke så veldig dårlig samvittighet der nei, liker at colaen ender på zero da. Fra jeg var ei søt, lita jente, har jeg vært gal etter smågodt og brus. Og jeg var ofte sur, siden det var bare helgene vi hadde brus, og da bestemte jeg meg for at brus skulle jeg ha hver dag når jeg ble voksen, og jeg bruker å holde det jeg lover. Så nå når jeg har vært en tur på do, så bruser det med kullsyre i skåla, og i vannet står det tydelig: "Thank you for your support! Coca Cola!!"

Så nå er jeg i veldig godt humør, og jeg tenkte jeg måtte bare ta med en liten ting før jeg avslutter.
Jeg har faktisk aldri vært spesielt glad i navnet mitt. Mona.... Jeg har "smakt"  på navnet, sagt det flere ganger på mange forskjellige måter, men liker det ikke. På Oppdal, der jeg vokste opp, der ødela de navnet mitt, med trykk på Mo'en (litt vanskelig å forklare uten lyd, men jeg sitter her og sier navnet mitt med trykk på Mo'en). Jeg likte det aldri. Når jeg nærmet meg 18, hadde jeg lyst til å endre navnet mitt, men siden jeg var/ er så distre, kom jeg fram til at jeg mest sannsynlig ville glemt hva jeg het!. Hadde nok problemer når jeg giftet meg og endret etternavn.
Men så satt jeg her en dag og leste i VG, og der dukket det opp et navn som gjorde at Mona kanskje ikke er så aller værst likevell.. LIbyas utenriksminister heter nemlig Musa Kusa.....

God helg alle sammen, her skal det koses helga rundt, Mona eller ikke, med eller uten trykk, Musa Kusa eller ei, fredagen er her uansett:)

Tuddelu...

Er i vår-modus.

    

"Nå skinner sola i vinduskarmen, og Mona maler som aldri før!!"

Jeg elsker våren, det er den årstiden jeg kjenner at blodet begynner å bli varmt, hodet blir lettere, frosten slipper taket i ryggmargen og bare tanken på å få litt farge på den melkehvite huden gjør smilet mitt bredere. Og jeg elsker sola! Jeg er kjempekjapp med å ta på varme klær og ta med campingstolen ute på verandaen og stikke nesa opp i været. Og når de første fregnene plopper fram på kinnet, ja da er det vår, like sikkert som hestehoven plopper opp i grøfta!  Og fregner blir det nok av før brunfargen tar over. Jeg har etter mange år lært meg å sette pris på disse flekkene, og det er vel takket være en totalt ukjent mann som for mange år siden ga meg ei rød rose på Karl Johan i Oslo med følgene uttalelse: "Et ansikt uten fregner er som en himmel uten stjerner:)" Takk, oh ukjente mann!

Jeg er virkelig ikke en vinterdame. Jeg hater kulde, jeg hater å fryse på beina, og rompa er mi er iskald fra ca. midten av november og ut mars, og det er lenge å gå rundt med en kald stump det. Jeg hater å kle på meg lag på lag og likevell fryse, og jeg klarer ikke å prøve å gjøre det bedre heller, foruten den tiden jeg står slalom, og det begrenser seg jo til noen helger i vinterhalvåret. Det elsker jeg, og bare svinge ned fjellsiden og kjøre sånn akkurat litt for fort slik at hjertet hamrer litt ekstra. Men jeg hater å ta stolheisen, til det er jeg rammet altfor hardt av høydeskrekken.

Og det jo på våren man atter en gang blir kjent med naboene sine igjen! Da kommer de fleste krypende ut, bleke og gusne, og blir like glad hvert år for å se at de samme naboene fortsatt bor der de bodde i fjor. Da begynner det å yres i gatene og folk snakker om den lange vinteren som igjen er snart over, og at pensjonistalderen skal tilbringes i de varmere strøk, og jeg blir med:) Så jeg hilser våren med åpne armer, hurra-rop og en baylis under taket, men i sola en lørdag ettermiddag, og tenker på strand, vann, sol, is, bikini, solkrem og solbrent hud (siden jeg alltid er altfor utålmodig med å få farge på huden, smører jeg ikke på solkrem før etter jeg har blitt såpass brent at jeg ser ut som en nyfødt grisunge i ansiktet, da er det vår).

Denne sommeren satser jeg også på å være røykfri, og har i skrivende stund lagt oppi den første bleien med snus i overleppa:)

Tuddelu...

Er i avslutnings-modus.

Sitter igjen benket foran tv'n for å se siste rennet i dette VM. Det er 2 typer sport jeg elsker å se på, håndballjentene og langrenn. Men det MÅ være store mesterskap, OL og VM er de største, ellers så får det gå som det går. NM og slikt gidder jeg ikke å se på. Og jeg må nok innrømme at det er 2 store mesterskap som sitter i hjernebarken, dette VM i Oslo og OL på Lillehammer.

Så nå er det 30 min til 5-mila sklies i gang, og jeg er klar:)  Meget klar for nok et trøndersk gull. Og siden jeg er trønder ut til fingertuppene, så blir jeg ekstra ivrig. Elsker å fremheve at hadde det ikke vært for trønderne i dette VM, ja så hadde det heller ikke blitt medaljer. Trøndersk VM ynder jeg å kalle det.

Jeg har sett nesten alle rennene, og ungene i huset rømmer stua når jeg benker meg ned, med pulsen i taket og en entusiasme som skulle tilsi at en av mine nærmeste var med å gikk. Jeg blir et orakel på langrenn, om taktikk, om smørning, om når Petter og Marit bør ta det med ro eller rykke til. Når de ikke gjør som jeg sier, blir jeg fryktelig frustrert og jeg sitter ikke på frustrasjonen må du tro.  Nå er jeg nærmest utslitt, etter å ha vært med nesten alt. Det blir mange mil på ski det, når man er med både jentene og guttene! Jeg tømmer meg fullstendig, og ramler nesten sammen som en potetsekk når rennet er over. Når det ligger an til spurt, er jeg på beina ca 300 meter før oppløpet, hoier og skriker, strekker armene i været, dytter på trønderne (!) og gir klar beskjed om å :" GÅ, GÅ, GÅ DA, GÅÅÅÅÅÅÅ"

Jeg er stolt av å være norsk og trønder i disse dager. Ikke det at jeg at jeg er så inderlig glad i dette i landet, men jeg er inderlig glad i de som gjør dette med flagget på brystet. Og jeg unner INGEN andre land enn Norge å vinne, der er jeg en Nasjonalist uten sidestykke.
Så nå er det straks i gang, og om noen timer håper jeg atter en gang, at "kaxige" Petter klarer å lage litt show foran smågrinete svensker, digger det også jeg:) For jeg tror, med hånden på hjertet, at sporten trenger noen slike "griser" som Petter, det bare viser hvor stort engasjement det er rundt langrenn.

Så, måtte den beste vinne (og er ikke det Petter eller noen andre nordmenn, ja så gjelder ikke det:)

Tuddelu...

Er i førstegangs-modus.

Det er nå en gang slik at for meg må første gang være første gang! Jeg tenker sjelden over hvordan ting fungerer, før jeg erfarer det for første gang. Og da ender jeg som regel opp med et " Aha..." og rister litt på hodet av meg selv. Når jeg så forteller folk om mine aha-opplevelser, så viser det seg, gang på gang, at de også rister lettere oppgitt på hodet, og tenker høyt " Stakkars, lille venn, eller Er det muuuulig!!!"

Denne harefrøkna tripper liksom ikke like lett på tåa for tiden. I ca 3 uker nå har det ene kneet mitt skrantet, og frøkna halter rundt omkring som ei ku med 3 bein. Slitsomt er det også, opp og ned skogen, hvor jeg nesten slenger meg fra tre til tre (les: sklir med armer og bein, sekk og røyk i hytt og pine fra tre til tre) og lander dødssliten i bunnen av bakken, alt for å spare inn ca 15 min lang arbeidsvei. Når arbeidsdagen er over, er det rett hjem og lage middag til hele hurven. Så er det avslapping i stolen. Det tar på med smerter, blir ganske sliten av det også, men så leste jeg hva Marit Bjørgen sa etter det siste løpet sitt. Hun var så stokke stiv og hadde det fryktelig vondt, men hun flyttet smertene over til å bli arbeidsoppgaver, og attpåtil presterte hun å si at da gikk det greit. "Ok" tenker jeg, dette skal jeg også prøve, men min mentale karakter ville ikke være med å støtte meg på dette, så her sitter jeg da, med pute under kneet og ser på VM ( har fri i dag:).

Jeg har for mange år siden drevet med en del idrett (tro det eller ei), og spesielt håndaball var morsomt. Fotball ble jeg egentlig bare med på for mine venninner var på laget, og jeg sto keeper, for da slapp jeg å løpe så mye. Men det var under min håndballkarriære at jeg begynte å slite på kneet. Har operert 3 ganger, så dette er helt klart en gammel idrettskade som har slått seg opp igjen, selv om jeg ikke har trent på ørt'n år. Jeg liker å tro det ihvertfall, for hvis legen sier at dette er slitasje, da tror jeg at jeg kommer til å fnyse noe sånt som " Ja, særlig, slitasje ja! Æ e itj 40 enno, så du kain ta med slitasjen oppi dær sola itj skin!" For jeg liker å tro at jeg ennå er ganske ung:)

Så i dag la jeg meg ut på forsvarsstien og jobbet med min mentale karakter om å psyke meg opp til et eventuelt bistert møte med legen. Så ringte de fra legesenteret, legen måtte være hjemme med sykt barn, ny time på mandag! Jeg ble helt satt ut jeg, for det første jeg tenkte da" Har leger barn???" (Hvis du har glemt den først setningen min øverst, så ta en titt igjen) Dette var første gangen for meg, at legen måtte være hjemme med sykt barn. Legesekretæren lo av meg og ristet helt sikkert oppgitt på hodet, da jeg ikke tenkte og spurte faktisk om legen hadde barn! Kunne bitt av meg tunga med det samme jeg hørte hva jeg sa, men denne uttalelsen havner også i skuffen sammen med alle andre uttalelser som har kommet fra meg. "Gi ungen en paracet, send ham på skolen og kom deg på jobb!", tenkte jeg, men denne gangen klarte frøkna faktisk å holde munn.

Så her sitter jeg med vondt kne, litt flau, litt oppgitt og gruer seg til jobben i morgen!
Men jeg holder fortsatt på at dette er en idrettsskade som har dukket opp i disse VM-tider, og ikke slitasjeskade. Kan til nød strekke meg så langt å kalle det belastningsskade:)
Så da har jeg lært noe nytt i dag også! Leger har også barn, og legebarn blir også syke.....

Tuddelu...