Ja, jeg endret utseende på bloggen min igjen, det ble for mye rødt! Nå prøver vi ei stund med litt sukkersøtt rosa!
I dag kommer min kjære hjem igjen, og jeg har levd gressenketilværelsen i 13 dager. Og de dagene han kommer hjem, blir jeg litt smågal. Kjenner meg litt som en liten unge i timene før pakkene åpnes på julaften, eller når man som 7-åring venter på at gjestene skal komme i bursdagen din. Jeg tuller ille fælt med ungene før skolestart, og gjengangeren er da: "LOL, mamma", "Skjærp dæ, mamma" eller rett og slett:" Hærregud, mamma".
Etter 18 år sammen, blir jeg bare verre og verre! Jeg hater når han drar. Jeg kan ikke forstå noen av de andre gressenkene som ser fram til at mannen skal reise bort for noen dager, eller uker. De sier de da kan gjøre det de vil (?), se hva de vil på tv når de vil...!!! Jeg vil heller gjøre ting sammen med mannen min jeg, sitte og se på tv sammen, elsker å være sammen med ham, hater å være alene.
Jeg sier til meg selv hver gang han skal reise at jeg ikke skal gråte, men det går i vasken hver eneste gang. Så nå får jeg ikke være med inn på flyplasser, togstasjoner eller uansett hvor han måtte reise fra, der det er mange mennesker samlet, jeg griner som en liten unge! Så vi sier farvel på en parkeingsplass, hvorpå jeg sitter i bila noen minutter etter farvelet og tørker tårer. Men nå har jeg begynt å gråte når jeg henter ham også, så det er vel ikke lenge til han kommer hjem med bussen :)
Så, med en nyforelsket følelse i kroppen, skal jeg shine huset litt, shine meg selv, energinivået stiger og lykkelig smågal tar jeg bilen og kjører til Drammen for å hente min kjære ..!!!
Tuddelu...
tirsdag 25. oktober 2011
søndag 23. oktober 2011
Frøken Tenåringsmor.
Heisann og god søndag:)
Jeg vet at denne overskriften er en tanke missvisende, jeg er altså ikke en tenåring, men mor til tenåringer, så er det sagt.
Å være mamma til tenåringer er stor glede, stor frustrasjon, berg - og - dalbane, latter og kjeft. For det meste er det ren fryd, men så kommer usikkerheten inn når nye erfaringer skal gjøres. Jeg har, siden før jeg ble mamma, vært veldig klar på at jeg skal prate med mine barn, virkelig prate, bygge opp et tillitsforhold fra tidlig barnsben av, slik at vi kan være trygge på at uansett hva det er, så kan vi snakke om det. Dette er noe jeg savnet selv når jeg begynte å lure, men hadde ingen å snakke med. Og jeg mener at nå har dette gitt meg svar på at det jeg gjorde/gjør har vært riktig. En dag i vår kom det jeg hadde ventet på skulle komme, den første festen...! Og jeg lover dere, denne kua har vært kalv, og jeg visste at det ville komme, før eller siden.
Min tenåring, visste etter mange, gode samtaler at det lønte seg seg å være ærlig, og takk for det! Jeg fikk beskjed om at han var bedt på bursdag, ikke vanlig bursdag, men fest, at han kom til å dra og at det var alkohol i bildet. Da hadde han holdt seg unna i 2 år, siden flere av hans venner hadde startet allerede i 8de klasse. Vi hadde mange samtaler med ham, uten ham, syntes dette var vanskelig. Men, siden han viste oss tillit, ble vi enige om at han fikk dra. Men han fikk også klar beskjed om at alkohol ikke var greit, det ble ikke å få penger fra oss for å kjøpe etc. Vi ble enige, sammen med ham om når han skulle hjem, det var snakk om å gi og ta. Jeg skulle hente ham på avtalt sted, om han ikke kom, skulle jeg ringe, tok han ikke telefonen, kom jeg inn og hentet ham, og det visste han at jeg kom til å gjøre, og hvor kult er det at mamma kommer inn på festen og drar deg ut?? Det gikk greit.
Men det var nok ikke så greit at det ga så veldig mye mersmak, for det gikk flere måneder før det neste spørsmålet kom opp. Og samme reglene ble tatt fram, de samme formaningene og de samme grensene! Og dette virker veldig bra! Jeg kjørte og hentet, det kommer aldri til å bli snakk om å sitte på med andre, da sover jeg heller en time lengre dagen etter enn å sitte hjemme å lure på om hvordan han skal komme seg hjem.
Det jeg vil fram til her, er at dette er ny erfaring for oss foreldre. Vi har vært der selv, men som tenåring, aldri som foreldre. Det finnes ingen fasitbok vi kan slå opp i, vi må bare følge vår egen fornuft, og med det følger det vel alltid med en stor dose usikkerhet, er det riktig, er det feil? Det finner man ut, kanskje på en ubehagelig måte, men for vår del var det riktig. Poden vår viste oss tillit, vi ga tilbake. Og vet dere hva, jeg er heldig som har en tenåring som tør å si fra hva han vil, det kunne ha slått feil ut for hnas del. Vi kunne ha nektet, sagt at dette er ikke noe diskusjonstema. Men, med tanke på at vi sa ja, hvet vi hvor han er, vi vet hvem han er sammen med og vi har avtalt når han skal hentes. Vi kan snu det på hodet her, hadde vi sagt nei, kunne vi ha mistet tilliten. Han kunne sagt at han skulle på lan hos en kompis, og heller dratt ut på fester hvor vi da ikke aner om hvor han er, hvem han er sammen med osv. Vi har gitt klar beskjed om at det fra vår side ikke er greit at det er alkohol med i bildet, men de vil jo prøve det ut, og med de reglene vi har, tror jeg vi minsker inntaket, med at jeg henter, uansett!
Det er sikkert mange meniger om hvorvidt dette er riktig eller ikke, men det funker for oss. Vi slipper å ringe rundt til andre foreldre for å finne ut om det er riktig at poden er der, for så å kjøre gatelangs å lete. Han vet at han kan ringe, uansett...! Jeg føler meg heldig som har en tenåring som har selvtillit nok til å si fra om dette, sette seg ned og forhandle seg fram til ting han vil være med på, gi og ta!
Tuddelu...
Jeg vet at denne overskriften er en tanke missvisende, jeg er altså ikke en tenåring, men mor til tenåringer, så er det sagt.
Å være mamma til tenåringer er stor glede, stor frustrasjon, berg - og - dalbane, latter og kjeft. For det meste er det ren fryd, men så kommer usikkerheten inn når nye erfaringer skal gjøres. Jeg har, siden før jeg ble mamma, vært veldig klar på at jeg skal prate med mine barn, virkelig prate, bygge opp et tillitsforhold fra tidlig barnsben av, slik at vi kan være trygge på at uansett hva det er, så kan vi snakke om det. Dette er noe jeg savnet selv når jeg begynte å lure, men hadde ingen å snakke med. Og jeg mener at nå har dette gitt meg svar på at det jeg gjorde/gjør har vært riktig. En dag i vår kom det jeg hadde ventet på skulle komme, den første festen...! Og jeg lover dere, denne kua har vært kalv, og jeg visste at det ville komme, før eller siden.
Min tenåring, visste etter mange, gode samtaler at det lønte seg seg å være ærlig, og takk for det! Jeg fikk beskjed om at han var bedt på bursdag, ikke vanlig bursdag, men fest, at han kom til å dra og at det var alkohol i bildet. Da hadde han holdt seg unna i 2 år, siden flere av hans venner hadde startet allerede i 8de klasse. Vi hadde mange samtaler med ham, uten ham, syntes dette var vanskelig. Men, siden han viste oss tillit, ble vi enige om at han fikk dra. Men han fikk også klar beskjed om at alkohol ikke var greit, det ble ikke å få penger fra oss for å kjøpe etc. Vi ble enige, sammen med ham om når han skulle hjem, det var snakk om å gi og ta. Jeg skulle hente ham på avtalt sted, om han ikke kom, skulle jeg ringe, tok han ikke telefonen, kom jeg inn og hentet ham, og det visste han at jeg kom til å gjøre, og hvor kult er det at mamma kommer inn på festen og drar deg ut?? Det gikk greit.
Men det var nok ikke så greit at det ga så veldig mye mersmak, for det gikk flere måneder før det neste spørsmålet kom opp. Og samme reglene ble tatt fram, de samme formaningene og de samme grensene! Og dette virker veldig bra! Jeg kjørte og hentet, det kommer aldri til å bli snakk om å sitte på med andre, da sover jeg heller en time lengre dagen etter enn å sitte hjemme å lure på om hvordan han skal komme seg hjem.
Det jeg vil fram til her, er at dette er ny erfaring for oss foreldre. Vi har vært der selv, men som tenåring, aldri som foreldre. Det finnes ingen fasitbok vi kan slå opp i, vi må bare følge vår egen fornuft, og med det følger det vel alltid med en stor dose usikkerhet, er det riktig, er det feil? Det finner man ut, kanskje på en ubehagelig måte, men for vår del var det riktig. Poden vår viste oss tillit, vi ga tilbake. Og vet dere hva, jeg er heldig som har en tenåring som tør å si fra hva han vil, det kunne ha slått feil ut for hnas del. Vi kunne ha nektet, sagt at dette er ikke noe diskusjonstema. Men, med tanke på at vi sa ja, hvet vi hvor han er, vi vet hvem han er sammen med og vi har avtalt når han skal hentes. Vi kan snu det på hodet her, hadde vi sagt nei, kunne vi ha mistet tilliten. Han kunne sagt at han skulle på lan hos en kompis, og heller dratt ut på fester hvor vi da ikke aner om hvor han er, hvem han er sammen med osv. Vi har gitt klar beskjed om at det fra vår side ikke er greit at det er alkohol med i bildet, men de vil jo prøve det ut, og med de reglene vi har, tror jeg vi minsker inntaket, med at jeg henter, uansett!
Det er sikkert mange meniger om hvorvidt dette er riktig eller ikke, men det funker for oss. Vi slipper å ringe rundt til andre foreldre for å finne ut om det er riktig at poden er der, for så å kjøre gatelangs å lete. Han vet at han kan ringe, uansett...! Jeg føler meg heldig som har en tenåring som har selvtillit nok til å si fra om dette, sette seg ned og forhandle seg fram til ting han vil være med på, gi og ta!
Tuddelu...
lørdag 22. oktober 2011
Frøken Matlei.
Nå har jeg atter en gang kommet til det punktet at jeg er matlei. Skikkelig matlei er jeg, av alt som er i kjøleskapet. Det går noen timer før jeg spiser frokost, da ingen ting frister, men magen vil ha mat. Så forrige helg bestemte jeg for at denne uka skulle stå i eksperimenteringens tegn. Nå skulle husfruen utfolde seg på kjøkkenet med de små evnene hun har, og trylle fram den ene superretten etter den andre.
Middag her i huset er en tålmodighetsprøve. Den eldste maser om middag nesten før han våkner, og han er den som er mest sær også. Hamburger, taco, pizza, han har begge beina plantet godt inn i det min mann kaller for "kebab-generasjonen"! De to andre er mer lempelig, og spiser det meste. Men jeg er nå skikkelig lei av kjøttdeig. Kjøttdeigen er den mest brukte matvaren her i huset, og da sier det seg selv at taco, lasange, pizza, spaghetti etc blir det mye av. Men nå var det nok for min del, så jeg logget meg inn på matprat.no, trykket på raskt og der flommet det over av matretter jeg kunne velge i. Så på søndag ble det kyllinggryte i soppsaus med potetstappe. Hmmm, ikke helt i min gate, og ikke i de andres gane heller.
Mandag serverte jeg kylling med pasta, tynne gulrotskiver kokt sammen med pastaen med noe grønt på toppen. Helt greit, men smakløst. Og tanken på kjøttdeig begynte å melde seg. Men jeg holdt unna, så på tirsdag serverte jeg en meget skeptisk barneflokk Jambalaya. Noe passe sterkt med mexikansk tomatsuppe, ei pølse jeg ikke kommer på navnet til, ris og brød til. Pyton...
Savnet etter kjøttdeigen vokste, men på onsdag ble det pølsegryte (med et uhell, for min datter bestilte egentlig spansk kyllinggryte). Blomkålsuppe på torsdag, som faktisk smakte fiskesuppe..!
Min yngste sønn ville gjerne ha stekt ris med kylling på fredag, og dette tenkte jeg ble "piece - a - cake!"
Vel, med mine kokkeevner klarte jeg jammen meg å rasere den retten også! Når jeg var ferdig, så hadde jeg middag til en hel armada, gurkemeien skal jeg droppe heretter og skal vi ha den retten igjen, ja da skal den bestilles.
Så i dag ringer jeg den lokale pizzabaker'n og bestiller pizza. I morgen blir det ett eller annet med kjøttdeig og jeg gleder meg. Så får jeg bare holde meg til det jeg kan, og supre middagsretter får vi når min mann kommer hjem fra Nordsjøen. Han er kokken i huset, jeg innrømmer mine svaheter!
Tuddelu...
Middag her i huset er en tålmodighetsprøve. Den eldste maser om middag nesten før han våkner, og han er den som er mest sær også. Hamburger, taco, pizza, han har begge beina plantet godt inn i det min mann kaller for "kebab-generasjonen"! De to andre er mer lempelig, og spiser det meste. Men jeg er nå skikkelig lei av kjøttdeig. Kjøttdeigen er den mest brukte matvaren her i huset, og da sier det seg selv at taco, lasange, pizza, spaghetti etc blir det mye av. Men nå var det nok for min del, så jeg logget meg inn på matprat.no, trykket på raskt og der flommet det over av matretter jeg kunne velge i. Så på søndag ble det kyllinggryte i soppsaus med potetstappe. Hmmm, ikke helt i min gate, og ikke i de andres gane heller.
Mandag serverte jeg kylling med pasta, tynne gulrotskiver kokt sammen med pastaen med noe grønt på toppen. Helt greit, men smakløst. Og tanken på kjøttdeig begynte å melde seg. Men jeg holdt unna, så på tirsdag serverte jeg en meget skeptisk barneflokk Jambalaya. Noe passe sterkt med mexikansk tomatsuppe, ei pølse jeg ikke kommer på navnet til, ris og brød til. Pyton...
Savnet etter kjøttdeigen vokste, men på onsdag ble det pølsegryte (med et uhell, for min datter bestilte egentlig spansk kyllinggryte). Blomkålsuppe på torsdag, som faktisk smakte fiskesuppe..!
Min yngste sønn ville gjerne ha stekt ris med kylling på fredag, og dette tenkte jeg ble "piece - a - cake!"
Vel, med mine kokkeevner klarte jeg jammen meg å rasere den retten også! Når jeg var ferdig, så hadde jeg middag til en hel armada, gurkemeien skal jeg droppe heretter og skal vi ha den retten igjen, ja da skal den bestilles.
Så i dag ringer jeg den lokale pizzabaker'n og bestiller pizza. I morgen blir det ett eller annet med kjøttdeig og jeg gleder meg. Så får jeg bare holde meg til det jeg kan, og supre middagsretter får vi når min mann kommer hjem fra Nordsjøen. Han er kokken i huset, jeg innrømmer mine svaheter!
Tuddelu...
lørdag 15. oktober 2011
Frøken Sosial.
I det siste har jeg vært litt asosial, og det er ikke likt meg. Jeg er av type hypersosial, elsker å ha folk rundt meg, men i den siste tiden har jeg vært en del alene. Men nå er det slutt på å sitte hjemme alene og føle at dagene er kjedelige. Jeg vil ha folk rundt meg igjen. Etter at vi flyttet fra den kjære naboen min, kjeder jeg meg. Hun bor ikke lenger unna enn at 7 minutter i bil så er jeg hos henne, men dagene går og tankene er der hele tiden at jeg skal besøke henne, men utsetter det dag etter dag! Så, mens jeg satt på do i dag, tenkte jeg at nå MÅ huset fylles opp av venner igjen, og jeg gjorde det!
Jeg hadde lyst til å be inn mange på middag, men det hadde blitt veldig dyrt, så slo det meg, hva med en spleisemiddag?? Og det ble det :)
Jeg lager taco, min kjære gamlenabo kommer med hjemmelagd lasagne, en annen kommer med kyllingsalat og det kommer noen med noe annet jeg ikke vet...:) Og jeg gleder meg, dette blir herlig!
Hvorfor ikke bare gjøre det slik oftere? Det koster ikke mer enn hva du har tenkt å servere din egen familie, og hvorfor sitte på hvert sitt kjøkken når man kan sitte sammen? Det kommer ca 10 - 12 stk, stort og smått, og vi skal kose oss med god mat, godteri og brus. Det å være sammen med de vennene som betyr noe for meg er godt, det er avslappende og gøy, de gir meg energi og glede.
JEG ER HELDIG:)
Jeg ønsker dere alle sammen ei riktig hyggelig helg, enten om du er alene, sammen med familie eller venner!
Tuddelu...
Jeg hadde lyst til å be inn mange på middag, men det hadde blitt veldig dyrt, så slo det meg, hva med en spleisemiddag?? Og det ble det :)
Jeg lager taco, min kjære gamlenabo kommer med hjemmelagd lasagne, en annen kommer med kyllingsalat og det kommer noen med noe annet jeg ikke vet...:) Og jeg gleder meg, dette blir herlig!
Hvorfor ikke bare gjøre det slik oftere? Det koster ikke mer enn hva du har tenkt å servere din egen familie, og hvorfor sitte på hvert sitt kjøkken når man kan sitte sammen? Det kommer ca 10 - 12 stk, stort og smått, og vi skal kose oss med god mat, godteri og brus. Det å være sammen med de vennene som betyr noe for meg er godt, det er avslappende og gøy, de gir meg energi og glede.
JEG ER HELDIG:)
Jeg ønsker dere alle sammen ei riktig hyggelig helg, enten om du er alene, sammen med familie eller venner!
Tuddelu...
torsdag 13. oktober 2011
Frøken Bikinimonster.
Før, for mange hundre år siden, elsket jeg vann. Akkurat som alle andre barn, elsket jeg å leke i vannet. Men så ble jeg eldre, og da elsket jeg å ligge på stranda og sole meg. Nå er det litt så som så med begge deler. Jeg elsker jo fortsatt stranda, det er liksom betegnelsen på sommer for meg, strandlivet, venner, solkrem og god mat. Og det er vel denne maten og for å ikke glemme, tre svangerskap som gjør at jeg ikke trives så veldig godt i bikini mer. Alt liksom henger...Det starter i ansiktet, hvor kinnene henger litt, puppene henger, magen er myk og bollete, og joda, henger en tanke den også, og rompa og lårene er heller ikke så spretne som de var før. Så hver sommer kvier jeg meg for å ha på bikini, men så tenker jeg, shit au, dette er meg nå!
Så her en dag dro vi til Drammensbadet med vår yngste sønn og en kompis, mens jeg tok med meg kryssordbladet og kosa meg, da min mann sier:"Husker du i Danmark, Mona?" Å hærregud, OM jeg husker, og siden jeg ikke eier et fnugg av selvhøytidighet, deler jeg det!
Vi hadde funnet et lite badeland hvor vi tok med ungene inn i. På med bikini, og klar for bading. Jeg er ikke så klar for sklier mer, de er liksom ikke helt i min bane, men siden ungene klagde over at de ikke fikk fart i den, og de ville gjerne se sin mor i sklia, ga jeg etter for presset, og herlighet hvor jeg angret. Jeg satte meg på toppen, og siden ungene sa den gikk sakte, tenkte jeg at litt fart må jeg jo ha, så jeg la meg ned på rygg, istedet for å sitte. Og herlighet....Jeg ble livredd, fikk sånn fart at jeg trodde jeg skulle gå over kanten. Ingenting å klamre seg fast i, ikke noe jeg kunne gjør for å stanse farten, vann i nesa og krampe i beina.(de ble brukt febrilsk på hver side av veggene i håp om å bremse farten).
Så plutselig befant jeg meg i renna, vannet sprutet langt over kanten, håret klistret fast i ansiktet slik at jeg så nada...pustet som en hvalross, og så nok ut som en også! Etter et par sekund forvirring over hvor jeg egentlig befant meg, begynte jeg å reagere. Jeg fikk fjernet håret over ansiktet, og fikk da se en dame som satt og lo og en mann med flakkende blikk og lett rød i kinnene. Joda, bikinioverdelen hadde flyttet seg..ganske langt opp, mer bestemt i halsen. Så der satt jeg, med mine to hengende fordeler i fritt fall og ei bikinitruse som hadde krøpet litt for langt opp der den ikke skal. Og hva gjør jeg, jo, jeg begynner å le! Herlighet for en situasjon, og jeg har lært meg at i situasjoner hvor jeg dummer meg ut, da er det beste å le. Så mens bikinien ble flyttet dit den skulle være, lo jeg (og jeg kunne ha dødd)!
Når jeg kom meg opp av renna, med alt på plass, gikk jeg i dusjen og var veldig ferdig med bading den dagen. Og dagen etter, og etter den..! Så moralen her må vel være: Hold fast på det du har, selv om det henger, og glipper det, le..:)
Tuddelu...
Så her en dag dro vi til Drammensbadet med vår yngste sønn og en kompis, mens jeg tok med meg kryssordbladet og kosa meg, da min mann sier:"Husker du i Danmark, Mona?" Å hærregud, OM jeg husker, og siden jeg ikke eier et fnugg av selvhøytidighet, deler jeg det!
Vi hadde funnet et lite badeland hvor vi tok med ungene inn i. På med bikini, og klar for bading. Jeg er ikke så klar for sklier mer, de er liksom ikke helt i min bane, men siden ungene klagde over at de ikke fikk fart i den, og de ville gjerne se sin mor i sklia, ga jeg etter for presset, og herlighet hvor jeg angret. Jeg satte meg på toppen, og siden ungene sa den gikk sakte, tenkte jeg at litt fart må jeg jo ha, så jeg la meg ned på rygg, istedet for å sitte. Og herlighet....Jeg ble livredd, fikk sånn fart at jeg trodde jeg skulle gå over kanten. Ingenting å klamre seg fast i, ikke noe jeg kunne gjør for å stanse farten, vann i nesa og krampe i beina.(de ble brukt febrilsk på hver side av veggene i håp om å bremse farten).
Så plutselig befant jeg meg i renna, vannet sprutet langt over kanten, håret klistret fast i ansiktet slik at jeg så nada...pustet som en hvalross, og så nok ut som en også! Etter et par sekund forvirring over hvor jeg egentlig befant meg, begynte jeg å reagere. Jeg fikk fjernet håret over ansiktet, og fikk da se en dame som satt og lo og en mann med flakkende blikk og lett rød i kinnene. Joda, bikinioverdelen hadde flyttet seg..ganske langt opp, mer bestemt i halsen. Så der satt jeg, med mine to hengende fordeler i fritt fall og ei bikinitruse som hadde krøpet litt for langt opp der den ikke skal. Og hva gjør jeg, jo, jeg begynner å le! Herlighet for en situasjon, og jeg har lært meg at i situasjoner hvor jeg dummer meg ut, da er det beste å le. Så mens bikinien ble flyttet dit den skulle være, lo jeg (og jeg kunne ha dødd)!
Når jeg kom meg opp av renna, med alt på plass, gikk jeg i dusjen og var veldig ferdig med bading den dagen. Og dagen etter, og etter den..! Så moralen her må vel være: Hold fast på det du har, selv om det henger, og glipper det, le..:)
Tuddelu...
mandag 3. oktober 2011
Frøken Høstpotet.
Nå er det høstferie, og alle mine tre barn er hjemme. Ja, hjemme! De ligger og sover til langt utpå formiddagen, de spiser frokost kl 13, middag kl 16 og legger seg ganske sent! Det er jo ferie, og da er jo det NORMALT! (Gud, hvor jeg hater det ordet!) Og da kommer jeg med mine forhistoriske memoarer fra en svunnen tid.
Min høstferie, som ble kalt potetferie, varte i 2 dager. Torsdag og fredag var det fri, og da plukket vi poteter. I hjembygda mi, Oppdal, var det jo nok bønder å ta kontakt med for å tjene noen penger på noen få dager. Så der stod vi med ræva i været og nesa i jorda og plukket. Poteter som var råtne suste mellom radene vi befant oss i, så det var bare å ha øynene i panna, i ørene og på ræva! Stive i ryggen og slitte knær ble det endelig pause, og da ble det ofte potetkrig! Jeg glemmer aldri da han bak meg fant et musebol. Bittesmå, ekle museunger lå der rett foran ham. Ikke helt snill, tok han den ene museungen og puttet den innunder genseren på henne foran meg. Stakkars jente, hun gikk resten av dagen og trodde han hadde puttet en potet i genseren. Og der gikk hun og irriterte seg over poteten hun ikke fikk fjernet, helt til hun kom hjem og og skulle dusje..!!! Wæææhhhh, ekkelt, spør du meg!
Men uansett hvor slitsomt som det var å komme seg tidlig opp når det egentlig var fri, uansett hvor kvalmt det var å få klina råtten potet i håret, uansett hvor stiv ryggen var, vonde fingertupper og knær, ja alt ble glemt de noen hundrelapper ble lagt i hånda! Da var alt glemt. Følelsen av å ha gjort en jobb for så å få lønna, det var virkelig verdt det.
Nå, ja nå fnyser mine håpefulle når det er snakk om en jobb. Til og med selge jordbær noen uker i sommerferien er uaktuelt! I stedet ligger de med ræva i sofaen og spør om jeg kan overføre penger til deres konto, uten så mye som å ha løftet en potet en gang!!! Æ ska pinadø gi dæm potet æ ja!!
Tuddelu...
Min høstferie, som ble kalt potetferie, varte i 2 dager. Torsdag og fredag var det fri, og da plukket vi poteter. I hjembygda mi, Oppdal, var det jo nok bønder å ta kontakt med for å tjene noen penger på noen få dager. Så der stod vi med ræva i været og nesa i jorda og plukket. Poteter som var råtne suste mellom radene vi befant oss i, så det var bare å ha øynene i panna, i ørene og på ræva! Stive i ryggen og slitte knær ble det endelig pause, og da ble det ofte potetkrig! Jeg glemmer aldri da han bak meg fant et musebol. Bittesmå, ekle museunger lå der rett foran ham. Ikke helt snill, tok han den ene museungen og puttet den innunder genseren på henne foran meg. Stakkars jente, hun gikk resten av dagen og trodde han hadde puttet en potet i genseren. Og der gikk hun og irriterte seg over poteten hun ikke fikk fjernet, helt til hun kom hjem og og skulle dusje..!!! Wæææhhhh, ekkelt, spør du meg!
Men uansett hvor slitsomt som det var å komme seg tidlig opp når det egentlig var fri, uansett hvor kvalmt det var å få klina råtten potet i håret, uansett hvor stiv ryggen var, vonde fingertupper og knær, ja alt ble glemt de noen hundrelapper ble lagt i hånda! Da var alt glemt. Følelsen av å ha gjort en jobb for så å få lønna, det var virkelig verdt det.
Nå, ja nå fnyser mine håpefulle når det er snakk om en jobb. Til og med selge jordbær noen uker i sommerferien er uaktuelt! I stedet ligger de med ræva i sofaen og spør om jeg kan overføre penger til deres konto, uten så mye som å ha løftet en potet en gang!!! Æ ska pinadø gi dæm potet æ ja!!
Tuddelu...
søndag 2. oktober 2011
Frøken Kan - ikke.
Oi, oi, oi..!! I dag tenkte jeg å oppgradere bloggen min en tanke! Det endte med frustrasjon!! " Mona gjør ting hun ikke kan!"
Jeg er veldig glad i roser, derfor Bloggerosa! Det har ingenting med fargen rosa å gjøre, den ble jeg ferdig med for ca 30 år siden, selv om jeg er veldig glad i min rosa mobil! Min tanke med utseende på bloggen min, var at i bakgrunnen skulle det ligge en rose mens teksten skulle stå over! Vel, med mine datakunnskaper ble ikke det så enkelt. Men i dag prøvde jeg ihvertfall, og selv om jeg ikke er helt fornøyd med utseende ennå, får jeg bare la det stå til ei stund, så får jeg se om jeg får opparbeidet nok tålmodighet for endringer i morgen.
Nå er det søndag kveld, og høstferie! Tanken på at ingen klokke ringer kl 7 i morgen tidlig er nok til at all frustrasjon renner bort. Mannen er kommet hjem og tar noen dager fri han også, og da er jo gleden komplett! Apropos min mann, makan skal man lete lenge etter! Jeg har, som nevnt i forrige blogg at kneet mitt skranter og halter og funker ikke helt som jeg vil, så på fredag ettermiddag tok min mann og fylte vann og grønnsåpe i bøtta og begynte å vaske! Og ikke bare vasket han, han startet oppe ved taket og jobbet seg nedover, over alle flater han møtte på veien og tok rom etter rom. Nå er det bare stua igjen, og det er nesten så jeg får lyst til å hente adventstjerna og nissene mine og pynte til jul. Han er gulle god denne ektemannen min, og ja, jeg vet å sette pris på ham hver eneste dag!
Kveldsmaten er unnagjort med alle til bords, nå sitter vi på stua og nyter grønnsåpelukta, ferien, kjærligheten og roen. Livsnyter'n nyter kvelden, åpner slusene for å slippe all frustrasjon ut og tar seg et glass brus:) Gjerne en liten tilbakemelding på hvordan dere synes bloggen ble, og eventuelt endringer jeg kan gjøre, da jeg ikke er veldig dreven på dette!!
Tuddelu...
Jeg er veldig glad i roser, derfor Bloggerosa! Det har ingenting med fargen rosa å gjøre, den ble jeg ferdig med for ca 30 år siden, selv om jeg er veldig glad i min rosa mobil! Min tanke med utseende på bloggen min, var at i bakgrunnen skulle det ligge en rose mens teksten skulle stå over! Vel, med mine datakunnskaper ble ikke det så enkelt. Men i dag prøvde jeg ihvertfall, og selv om jeg ikke er helt fornøyd med utseende ennå, får jeg bare la det stå til ei stund, så får jeg se om jeg får opparbeidet nok tålmodighet for endringer i morgen.
Nå er det søndag kveld, og høstferie! Tanken på at ingen klokke ringer kl 7 i morgen tidlig er nok til at all frustrasjon renner bort. Mannen er kommet hjem og tar noen dager fri han også, og da er jo gleden komplett! Apropos min mann, makan skal man lete lenge etter! Jeg har, som nevnt i forrige blogg at kneet mitt skranter og halter og funker ikke helt som jeg vil, så på fredag ettermiddag tok min mann og fylte vann og grønnsåpe i bøtta og begynte å vaske! Og ikke bare vasket han, han startet oppe ved taket og jobbet seg nedover, over alle flater han møtte på veien og tok rom etter rom. Nå er det bare stua igjen, og det er nesten så jeg får lyst til å hente adventstjerna og nissene mine og pynte til jul. Han er gulle god denne ektemannen min, og ja, jeg vet å sette pris på ham hver eneste dag!
Kveldsmaten er unnagjort med alle til bords, nå sitter vi på stua og nyter grønnsåpelukta, ferien, kjærligheten og roen. Livsnyter'n nyter kvelden, åpner slusene for å slippe all frustrasjon ut og tar seg et glass brus:) Gjerne en liten tilbakemelding på hvordan dere synes bloggen ble, og eventuelt endringer jeg kan gjøre, da jeg ikke er veldig dreven på dette!!
Tuddelu...
Abonner på:
Innlegg (Atom)