tirsdag 9. oktober 2012

Frøken Tankefull.

God kveld :)

Det er fryktelig lenge siden jeg har vært inne på bloggen min, altfor lenge.

Masse har skjedd siden sist. Etter vi mistet vårt kjære barnebarn, vakre Nathaniel, har livet vært ganske tøft. Det å gå rundt i et halvt år i "bestemortåka" var ubeskrivelig deilig. Jeg satt og broderte dåpsbilde, julekalender, jeg kjøpte masse klær i størrelse 50, vogn ble kjøpt inn og en startpakke til moren. Så fikk vi beskjeden om at gutten vår døde, 5 uker før termin. Det var en ubeskrivelig sorg som skyllet over oss og en ubeskrivelig bekymring for moren. Men, som familie stod vi sammen, hjalp den andre opp når føttene sviktet, snakket og gråt, og sakte, sakte kom hverdagen tilbake. Sorgen er der ennå, men ikke så hard, ikke full så vond, jeg lærer meg å leve med den, for den vil alltid være der.

Så i det siste har jeg vært innom forskjellige bloggere, lest om mange som sliter i hverdagen, kreft som har rammet familier, jeg har lest om unge piker med spisevegring, foreldre som har mistet sine små og tanken slår meg at tross alt, jeg har det bra.
Jeg tror at kanskje trenger vi slike kjedelige rosabloggere som meg, som tømmer seg med trivielle hendelser i dagliglivet, som ikke har større problemer enn at oppvaskmaskina ser ut til å alltid være ren og full, at klesvasken aldri blir tom, sokker som forsvinner og ungdommene i huset som gjør opprør.

Jeg føler med folk som er i en krise, kan sette meg i samme situasjon selv, om ikke helt fullt, så til en viss grad. Jeg kan føle med de som har mistet sine små, fordi jeg har barn selv, jeg kan kjenne på angsten for at noe skal skje med mine. Men jeg kan ikke sette meg inn i deres situasjon som virkelig har mistet sine kjære, jeg har tross alt mine her hjemme. Det er da kanskje vi trenger slike kjedelig husmødre som meg, som bruker altfor mye tanker på at jeg burde støvsuge istedet for å gjøre det, at jeg venter med å vanne plantene mine helt til de roper "vaaaaaaaann!!!"

Jeg trenger å få tømt meg....Jeg er veldig sosial, og utrolig veldig glad i å prate. Og når dagene blir lange, er jeg faktisk glad jeg har denne bloggen min, her kan jeg jo tømme meg med alle mine trivielle problemer, gleder, sorger og utfordringer.

Om ikke noen leser det, så er det ihvertfall ute av systemet :)
Og leser noen bloggen min, så håper jeg at jeg kan spre litt glede, få noen til å trekke på smilebåndet av noe jeg har skrevet, dele noen tips i hverdagens hastverk, og kanskje få noen tilbakemeldinger, ris og ros..:)

Nå må jeg stikke igjen, logistikken med kveldsmat, skolemat, nyheter, mann som er borte og unger som skal hentes på Klubba gjør meg til en travel mamma på mange plan, men elsker jeg det??? Jepp...:)

Tuddelu...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar