Frøken Frittalende Høne.

Ohoi...Det skjer ting i Norge altså. Viktige og mindre viktige hendelser blir nevnt, men når møkkete menn og bønner blir hovedoppslag og overgår en viss type i fengesl, kantring av cruiseskip etc, da må jeg le! Jeg skal ikke skrive om det som skjedde på scenen i går kveld, jeg var tross alt hverken invitert eller nominert, så jeg har alt fra media, men dere skal være glad denne frøkna ikke er en kjendis!

Jeg har en egen evne, jeg også, til å snakke før jeg tenker. Noen ganger hører jeg ikke helt selv hva jeg har sagt, eller skjønner poenget for den sagt skyld, før det er for sent. Jeg får den rett tilbake i fleisen. Noen ganger hører jeg det i det det ramler ut, men da er det oftest også for sent. Og dette er jeg veldig god på altså.

Jeg skal fortelle dere da jeg "mobbet" en lærer ved ungdomsskolen, helt ufrivillig selvsagt, og også helt uvitende om hvilke konsekvenser det kunne ha fått!
Det var første dag i 8. klasse. Vi styrtet ikke akkurat inn i klasserommet, vi jublet ikke akkurat over å være tilbake etter ferien, men gjengen klemte seg sammen, bakerst og innerst, lengst unna kateteret og læreren. Denne læreren, hvilket navn skal være uskrevet, hadde noen briller av det slaget vi kalte forstørrelsesglass. Og øynene gikk altså på kryss og tvers, og det var plent umulig å finne ut av hvem han kikket på, enten du satt bakerst til høyre eller foran til venstre! Så ser han utover klasserommet, kikker på oss bakerst, peker mot oss og sier:" Du, du kain ta me sekken å sett d her foran me!!" Noe slukøret og irritert reiste jeg meg, og løftet sekken! Da hører jeg læreren si at det var ikke meg han mente, men naboen min. Da ramler det ut av meg:" Åh, e trudd du kika me e sjø!!"  Ops, snakk om å tryne første time!

De var bare en fadese. Jeg har sikkert hundre til, men det holder med denne ene! Jeg slapp straff, han skjønte forhåpentligvis at jeg ikke "mobbet" med vilje! Men som visse andre kan jeg ikke legge skylden på at jeg hadde drukket (?) , ei heller at jeg var en bondeknøl (er fra bygda Oppdal) som ikke var vant med slike tilstelninger, hadde jo tross alt hatt 7 år med slike tilstelninger! Neida, ordene bare ramlet ut av meg, slik de har for vane å gjøre! Min kjære mann har mang en gang ristet på hodet, men ei heller gitt meg opp! "Du må tænk før du snakke, Monamor!" er mantraet fra han. Jeg har blitt bedre med årene, jeg har modnet, jeg er 39 år og snart voksen, så det skulle bare mangle....


Tuddelu...