Frøken Julestjerne.

Oi, oi, oi....Jeg er så mett at jeg tenker at jeg neppe kommer til å klare å spise noe som helst før middagen i morgen, men plutselig så våkner jeg opp av dvalen min og finner meg selv i kjelleren, foran kjøleskapet, og tømmer smågodt i ei stor skål..!!!! Er det mulig? Men godt er det, uansett. Og hvis jeg ikke tenker 1.juledag, men søndag, så smaker det jo litt ekstra godt også! Så her sitter jeg og putter enda mer innabords, svelger dårlig samvittighet med lakrissmokker, salte bomber, sure tær og skumnisser og trøster meg med at det er jo jul bare en gang i året!

På fredag var den tradisjonelle lutefiskmiddagen klar, og den smakte superb:) Ungene fikk pizza fra Ebbestad, så var hele familien Bratland fornøyd. Julaften serverte min kjære verdens beste ribbe, den var så god at jeg nesten felte noen juletårer. I dag ble det nydelig stek, og i morgen blir det pinnekjøtt! Snakk om maratonløp. Skulle jo nesten tro at vi etter jula aldri mer skal spise mat. Og jeg har nå begynt å drømme om tacoen min jeg! Kjøttdeigen pakket inn i lefsa sammen med ost, salat, mais, creme fresh og tacosaus, det skal bli godt det. Men på onsdag har eldstemann bestilt kyllingvinger, da har han bursdag! Og jeg får hetta med tanke på at nå er han tre dager unna å sitte bak rattet!!! Kua husker når kalven satt akkurat der, og det er slett ikke lenge siden det....

Vel, nå er årest julaften over, og spenningen i hele kroppen har gitt seg. Jeg sitter igjen som et slapt, men lykkelig pølseskinn, og fryder meg over alt jeg har fått. Og jeg må si folk rundt omkring kjenner meg godt, jeg har fått poser på poser med godis..:) Men mye annet også, bl.a. klær, smykker, lue, morgenkåpe og ny gåsedunpute, så Tornerose har sovet prinsessesøvnen sin i natt! Men den gaven jeg var mest nysgjerrig på var den min yngste sønn og min kjære mann har jobbet med i over ei uke før julaften. Det var ei nydelig, svart hylle som vi allerede har ommøblert rundt omkring på veggene for å henge den opp! Og den ble utrolig fin.

 Så nå er det kveld, kveldsmat blir det neppe, men siden jeg har spist en del søtt nå som jeg har skrevet dette, tenker jeg kroppen min trenger litt salt, og helt sånn uten videre så vet jeg at det ligger en pose med paprikapotetgull i skapet. Oh, herlige jula...:)


Tuddelu...

Frøken Sprekkferdig.

Dagen før dagen er her, og akkurat nå ligger det 1 gave under treet, til meg! Gjett om min familie vet hvordan de skal gjøre meg smågal!!

I ei hel uke har min kjære og min yngste sønn jobbet iherdig nede i kjeller'n. De har hamret, fila, lima, beisa, saga og svetta, alt for å lage en presang til meg! Og jeg er så innmari, fryktelig uutholdelig nysgjerrig.....Jeg har klart å styra meg, jeg har ikke stått opp etter de andre har lagt seg og smugtitta, jeg har holdt meg langt unna kjeller'n, selv om det har holdt hardt! Men  i går ble de ferdige med gaven, og den er stooooor! Den er hard!!!!! Og det stikker ut noe på sidene..! Og jeg har ikke peiling, no clue what so ever, på hva dette kan være!
De andre gavene som er til meg, ja de har jeg sjekket ut. Jeg har rista, klemt og lukta, og har sånn nogenlunde peiling på hva det meste er, men denne....GRÅ HÅR...!

Når ungene våkner, etter hvert, så henter vi resten av gavene og legger dem under treet, og da er det ungene og jeg som ligger der, flytter, klemmer, hvisker og tisker...Jeg er 5 år i hele dag og i morgen jeg :)

I kveld blir smågodtskålene fylt opp med svensk smågodt, sjokolade og potetgull, det blir lutefisk til oss voksne, pizza fra Ebbestad til ungene, Grevinnen og Hovmester'n...Alt er glede og varme hjerter :)

Så med dette vil jeg ønske alle mine venner en RIKTIG GOD JUL! Kos dere med venner og familie, nyt tiden dere har sammen, pust ut og senk skuldrene. Og en liten, men veldig ting til, la julen stå i ungenes tegn. La de få oppleve glede og hjertevarme...La de få oppleve julen uten bekymringer for alkohol, krangling og usikkerhet...Den beste gaven de kan få, er kjærlighet, det kan de tenke tilbake på og minnes med glede :)

Men så var det denne gaven igjen da.....!!!


Tuddelu...

Frøken Gavegal.

Jeg har tidligere ymtet frempå at jeg er en tanke barnslig av meg! Min mann sa i dag at jeg er splittet i tre, den ene delen er 5-åringen i meg, så kommer fjortisen og til slutt den litt voksne personen. Og det er vel fjortisen som er mest fremtredende, tenker jeg de andre tenker. Jeg kniser og ler masse, holder hånda opp foran den som snakker til meg når jeg ikke vil høre og sier : SPEIL!! Jeg ler når jeg hikker og rødmer når jeg går fem på!

Men når jula nærmer seg, er det nok 5-åringen som presser seg fram. Når gavene begynner å komme i hus, blir jeg rastløs og noe helt sinnsyk nysgjerrig, det er jo ikke alle gavene jeg kjøper selv. Og i fjor tok det helt overhånd, for øverst i en pose lå det en firkantet gave til min mann fra "Jenny"! Min mann jobber jo sammen med både menn og damer, men aldri hadde jeg hørt om noen "Jenny". Og denne lille gaven ble mitt lille hodebry i flere dager. For det første, hvem var denne "Jenny", og for det andre, hva i alle dager hadde hun kjøpt?
Jeg tok med min datter inn i bua, tok opp gaven, for å få henne til å prøve å finne ut hva det kunne være. Tenåringene i huset er eksperter på å se på en gave, for så å si hva det er!!! Men denne gangen klarte hun det ikke. Hun var ganske fortvilet over denne 5-årige mamman sin, og jeg fikk høre hva hun syntes om oppførselen min. Og hun ble ganske sint når jeg luftet tanken på at vi kunne jo åpne den for å se....
Da jeg ikke fikk noe godkjenning fra henne, hentet jeg nabokona. Hun trodde jeg hadde tørna, og jeg fikk klar beskjed om å legge bort gaven, spesielt i hodet! Men det klarte jeg ikke..!

Så en dag, jo, jeg gjorde det! Jeg åpna gaven...Jeg tok med tapen inn i bua, åpnet gaven veldig forsiktig (det er vel første gangen i mitt liv at jeg ikke rev av papiret) slik at papiret ikke gikk istykker. Jeg brettet ut papiret, og der lå det ei kjedelig, rød sløyfe...! Da skjønte jeg at jeg hadde blitt lurt trill rundt av min kjære mann. Han hadde snakket om å kjøpe seg sløyfe istedet for slips, noe jeg ettertrykkelig sa nei til. Propell er ikke fint, derfor hadde han skrevet fra "Jenny" . Jeg var rimelig flau der jeg stod med den åpna gaven foran meg, men pakket den knisende inn igjen, og latet som ingenting, heller ikke når min mann åpnet den på julaften. Jeg spilte overrasket og lo over at han hadde lurt oss. Hadde han bare visst hvor mye han egentlig lurte meg....

Så for noen dager siden kom denne historien opp i dagen igjen, og da måtte jeg bare fortelle alle hva jeg hadde gjort. Vi fikk oss en god latter, min mann og jeg, mens min datter ristet oppgitt på hodet, og lurte på når jeg hadde tenkt å bli voksen. Men når det kommer til gaver, da er og forblir jeg håpløs. Mine venner gir meg gavene de kjøper til meg på julaften, ikke en dag før! Jeg spør flere og flere om vi skal bytte gaver, med den ene tanken på at da blir det flere på meg :) De gærne har det godt, og jeg stortrives :)

Tuddelu...

Frøken Juletradisjon.

Julen for meg er tradisjoner. Mange tradisjoner med eller uten ungene! Min kjære mann er ganske fraværende under denne tiden, da er det jeg som styrer skuta, mens han dukker fram når julebaksten (som består som regel av tre sorter) er ferdig. Da er han å finne ved juleboksene mine og står der og smiler.
Vel, den ultimate tradisjonen for meg var julekalendrene til mine barn. Jeg brukte mye tid på å finne gaver til dem, ikke så dyre, siden etter hvert som ungene kom trillende ble det til slutt 72 gaver å kjøpe inn! 30 november var alltid den kvelden i året hvor ungene la seg uten så mye som et knyst. Bom stilt var det...For de visste at når "smånissene" kom med gavene og de ble sett, smatt de ut gjennom nøkkelhullet med alle gavene igjen..Ergo, null gaver på kalenderen.  Og der satt jeg og pakket og pakket, 72 gaver, og virkelig kosa meg. Nå, nå er de blitt så store at de vil heller ha penger. Egentlig skulle ja ha sagt nei, dere skal ha kalender, men nå som de begynner å bli så store, blir kalendergavene dyrere, så da ble det penger i år!

Tradisjon 2 er juleverksted! Da kjøpte jeg inn brus, masse godteri og alt som trengtes for å lage julepynt, så satt vi der og glitret. Det ble laget julelenker, julehjerter, donisser på ski, julekurver og engler, alt med ymse sluttresultat. Jeg husker spesielt et år i Vardø, da kom det ramlende 12 unger inn, vi var 2 voksne..! Det var lim, glitter papir, unger og rot i et herlig kaos på kjøkkenet. Nå sitter jeg for det meste alene på kjøkkenet, med brusen og sjokoladen min, jeg kjøper inn noen få esker med ting og tang fra Nille som jeg sitter og pusler med. Minstemann kommer noen ganger innom og kikker, mest fordi han er familiens diplomat og synes synd på meg.

Tradisjon 3 er baking. Her er det juletopper, kokosmakroner (som bare jeg spiser) og colakaker. Colakakene er et MUST! Det er verdens beste julekjekser, og noe som jeg har innført her i familien. Nå jobber jeg med å trønderifisere Svelvik med disse herlige, usunne kakene! Dette er den tradisjonen de to yngste fortsatt er med på, sikkert for å komme seg til baksten først når den er ferdig. Pepperkakehuset er også en tradisjon vi har beholdt. I år kjøpte jeg inn en kirke. Og etter at alle vegger, tak og spir var montert, så det ut som om stormen Berit hadde vært innom en tur. Men alle skavanker ble dekket med et tykt lag med melis og masse godteri! Kirka ble fin den!

Jeg kjenner jeg får litt panikk med tanke på at jeg sitter alene med mine tradisjoner, tiden med små barn var så utrolig herlig, hvor vi snakket om det på forhånd hvor vi gledet oss til å sette igang, hvor vi rota og søla mens vi holdt på og hvor mye JEG måtte rydde når vi var ferdig :) Men, alt til sin tid. Jeg er ganske sikker på at mine barn husker den tiden med glede, og det er det som er det viktigste, og jeg er sikker på at de også kommer til å innføre disse tradisjonene når den tid kommer for dem.


Tuddelu...

Frøken Back In Buisness.

I'm am back!
Nå er det 1 måned siste gang jeg skrev. Jeg gikk rett og slett tom. Hva skal man skrive om når hverdagen er den samme, uke etter uke, ny sykmelding måned etter måned? Vel, jeg gikk tom, men nå er jeg her igjen.
Ikke mye har skjedd på en måned, men har vært på et overraskelsesparty for en kjempegod venn! Og DET var overraskelse det. Stakkers Thomas, ikke langt unna infarkt når han kom hjem og der stod det 26 festglade venner og sang bursdagssangen :)

Jeg har hatt en runde med bilen min. Min kjære,gamle Mercedes fikk seg en liten "hick-up" her en morgen. Og selvfølgelig var min mann på sjøen, så der stod jeg da, rådvill og frustrert! På kvelden funka den perfekt, på morgenen startet den ikke. Så jeg satt der, vred om nøkkelen og bilen prøvde det den kunne, men klarte det ikke. Og jeg klarte ikke å synes synd på den, jeg ble bare fryktelig sinna! Jeg husket mens jeg satt der og pumpa gasspedalen i bunn, at det skal jeg visstnok ikke gjøre, for da pumper jeg ett eller annet full av bensin, og da starter den ihvertfall ikke. Jeg ringte min mann, og sammen sjekket vi alle sikringer, men nei da. Kvinnfolk og bil....jeg krangler ikke på den. Jeg er helt, fullstendig blank når det kommer til dette med bil. Jeg la ut min frustrasjon på FB men ingen mannfolk kom, selv om jeg lokket med kake og kaffe. Så da ringte jeg NAF-mannen. Og innen 1 time var han her, blid som bare det, trykket gasspedalen i bunn, holdt den der i 1 minutt og bilen startet!!! Jeg kunne ha dødd....Fy flate, jeg var flau! Men jeg ble veldig lykkelig at bilen min rett og slett hadde en blaff av influensa, NAF-mannen var også lykkelig når han dro herfra med nykoka kaffe og hjemmebakt kake :) Og bank i bordet, ikke noe mer "hick-ups" i gården, enn så lenge!

Snart er det advent, og denne julahøna gleder seg enormt til å finne fram stjerna, lysestakene, nisser og stæsh og stash. Skal feire bursdagen min på lørdag med ungene og ei herlig venninne og bare nyte at jeg ennå har ett år igjen til jeg ser 40-tallet :) Jeg føler meg ikke så gammel som jeg er. Jeg synes 40 høres fryktelig fossilt ut, men det gjorde jeg når jeg var 29 og tenkte 30 også!
Jeg får sitere min datter her en dag : "Du er som en 5-åring du mamma, innestengt i en voksen kropp!" Og vet dere hva, jeg liker det jeg :)


Tuddelu...

Frøken Lykkelig Smågal.

Ja, jeg endret utseende på bloggen min igjen, det ble for mye rødt! Nå prøver vi ei stund med litt sukkersøtt rosa!

I dag kommer min kjære hjem igjen, og jeg har levd gressenketilværelsen i 13 dager. Og de dagene han kommer hjem, blir jeg litt smågal. Kjenner meg litt som en liten unge i timene før pakkene åpnes på julaften, eller når man som 7-åring venter på at gjestene skal komme i bursdagen din. Jeg tuller ille fælt med ungene før skolestart, og gjengangeren er da: "LOL, mamma", "Skjærp dæ, mamma" eller rett og slett:" Hærregud, mamma".

Etter 18 år sammen, blir jeg bare verre og verre! Jeg hater når han drar. Jeg kan ikke forstå noen av de andre gressenkene som ser fram til at mannen skal reise bort for noen dager, eller uker. De sier de da kan gjøre det de vil (?), se hva de vil på tv når de vil...!!! Jeg vil heller gjøre ting sammen med mannen min jeg, sitte og se på tv sammen, elsker å være sammen med ham, hater å være alene.

Jeg sier til meg selv hver gang han skal reise at jeg ikke skal gråte, men det går i vasken hver eneste gang. Så nå får jeg ikke være med inn på flyplasser, togstasjoner eller uansett hvor han måtte reise fra, der det er mange mennesker samlet, jeg griner som en liten unge! Så vi sier farvel på en parkeingsplass, hvorpå jeg sitter i bila noen minutter etter farvelet og tørker tårer. Men nå har jeg begynt å gråte når jeg henter ham også, så det er vel ikke lenge til han kommer hjem med bussen :)

Så, med en nyforelsket følelse i kroppen, skal jeg shine huset litt, shine meg selv, energinivået stiger og lykkelig smågal tar jeg bilen og kjører til Drammen for å hente min kjære ..!!!


Tuddelu...

Frøken Tenåringsmor.

Heisann og god søndag:)

Jeg vet at denne overskriften er en tanke missvisende, jeg er altså ikke en tenåring, men mor til tenåringer, så er det sagt.
Å være mamma til tenåringer er stor glede, stor frustrasjon, berg - og - dalbane, latter og kjeft. For det meste er det ren fryd, men så kommer usikkerheten inn når nye erfaringer skal gjøres. Jeg har, siden før jeg ble mamma, vært veldig klar på at jeg skal prate med mine barn, virkelig prate, bygge opp et tillitsforhold fra tidlig barnsben av, slik at vi kan være trygge på at uansett hva det er, så kan vi snakke om det. Dette er noe jeg savnet selv når jeg begynte å lure, men hadde ingen å snakke med. Og jeg mener at nå har dette gitt meg svar på at det jeg gjorde/gjør har vært riktig. En dag i vår kom det jeg hadde ventet på skulle komme, den første festen...! Og jeg lover dere, denne kua har vært kalv, og jeg visste at det ville komme, før eller siden.

Min tenåring, visste etter mange, gode samtaler at det lønte seg seg å være ærlig, og takk for det! Jeg fikk beskjed om at han var bedt på bursdag, ikke vanlig bursdag, men fest, at han kom til å dra og at det var alkohol i bildet. Da hadde han holdt seg unna i 2 år, siden flere av hans venner hadde startet allerede i 8de klasse. Vi hadde mange samtaler med ham, uten ham, syntes dette var vanskelig. Men, siden han viste oss tillit, ble vi enige om at han fikk dra. Men han fikk også klar beskjed om at alkohol ikke var greit, det ble ikke å få penger fra oss for å kjøpe etc. Vi ble enige, sammen med ham om når han skulle hjem, det var snakk om å gi og ta. Jeg skulle hente ham på avtalt sted, om han ikke kom, skulle jeg ringe, tok han ikke telefonen, kom jeg inn og hentet ham, og det visste han at jeg kom til å gjøre, og hvor kult er det at mamma kommer inn på festen og drar deg ut?? Det gikk greit.

Men det var nok ikke så greit at det ga så veldig mye mersmak, for det gikk flere måneder før det neste spørsmålet kom opp. Og samme reglene ble tatt fram, de samme formaningene og de samme grensene! Og dette virker veldig bra! Jeg kjørte og hentet, det kommer aldri til å bli snakk om å sitte på med andre, da sover jeg heller en time lengre dagen etter enn å sitte hjemme å lure på om hvordan han skal komme seg hjem.

Det jeg vil fram til her, er at dette er ny erfaring for oss foreldre. Vi har vært der selv, men som tenåring, aldri som foreldre. Det finnes ingen fasitbok vi kan slå opp i, vi må bare følge vår egen fornuft, og med det følger det vel alltid med en stor dose usikkerhet, er det riktig, er det feil?  Det finner man ut, kanskje på en ubehagelig måte, men for vår del var det riktig. Poden vår viste oss tillit, vi ga tilbake. Og vet dere hva, jeg er heldig som har en tenåring som tør å si fra hva han vil, det kunne ha slått feil ut for hnas del. Vi kunne ha nektet, sagt at dette er ikke noe diskusjonstema. Men, med tanke på at vi sa ja, hvet vi hvor han er, vi vet hvem han er sammen med og vi har avtalt når han skal hentes. Vi kan snu det på hodet her, hadde vi sagt nei, kunne vi ha mistet tilliten. Han kunne sagt at han skulle på lan hos en kompis, og heller dratt ut på fester hvor vi da ikke aner om hvor han er, hvem han er sammen med osv. Vi har gitt klar beskjed om at det fra vår side ikke er greit at det er alkohol med i bildet, men de vil jo prøve det ut, og med de reglene vi har, tror jeg vi minsker inntaket, med at jeg henter, uansett!

Det er sikkert mange meniger om hvorvidt dette er riktig eller ikke, men det funker for oss. Vi slipper å ringe rundt til andre foreldre for å finne ut om det er riktig at poden er der, for så å kjøre gatelangs å lete. Han vet at han kan ringe, uansett...!  Jeg føler meg heldig som har en tenåring som har selvtillit nok til å si fra om dette, sette seg ned og forhandle seg fram til ting han vil være med på, gi og ta!


Tuddelu...