Frøken Tenåringsmor.

Heisann og god søndag:)

Jeg vet at denne overskriften er en tanke missvisende, jeg er altså ikke en tenåring, men mor til tenåringer, så er det sagt.
Å være mamma til tenåringer er stor glede, stor frustrasjon, berg - og - dalbane, latter og kjeft. For det meste er det ren fryd, men så kommer usikkerheten inn når nye erfaringer skal gjøres. Jeg har, siden før jeg ble mamma, vært veldig klar på at jeg skal prate med mine barn, virkelig prate, bygge opp et tillitsforhold fra tidlig barnsben av, slik at vi kan være trygge på at uansett hva det er, så kan vi snakke om det. Dette er noe jeg savnet selv når jeg begynte å lure, men hadde ingen å snakke med. Og jeg mener at nå har dette gitt meg svar på at det jeg gjorde/gjør har vært riktig. En dag i vår kom det jeg hadde ventet på skulle komme, den første festen...! Og jeg lover dere, denne kua har vært kalv, og jeg visste at det ville komme, før eller siden.

Min tenåring, visste etter mange, gode samtaler at det lønte seg seg å være ærlig, og takk for det! Jeg fikk beskjed om at han var bedt på bursdag, ikke vanlig bursdag, men fest, at han kom til å dra og at det var alkohol i bildet. Da hadde han holdt seg unna i 2 år, siden flere av hans venner hadde startet allerede i 8de klasse. Vi hadde mange samtaler med ham, uten ham, syntes dette var vanskelig. Men, siden han viste oss tillit, ble vi enige om at han fikk dra. Men han fikk også klar beskjed om at alkohol ikke var greit, det ble ikke å få penger fra oss for å kjøpe etc. Vi ble enige, sammen med ham om når han skulle hjem, det var snakk om å gi og ta. Jeg skulle hente ham på avtalt sted, om han ikke kom, skulle jeg ringe, tok han ikke telefonen, kom jeg inn og hentet ham, og det visste han at jeg kom til å gjøre, og hvor kult er det at mamma kommer inn på festen og drar deg ut?? Det gikk greit.

Men det var nok ikke så greit at det ga så veldig mye mersmak, for det gikk flere måneder før det neste spørsmålet kom opp. Og samme reglene ble tatt fram, de samme formaningene og de samme grensene! Og dette virker veldig bra! Jeg kjørte og hentet, det kommer aldri til å bli snakk om å sitte på med andre, da sover jeg heller en time lengre dagen etter enn å sitte hjemme å lure på om hvordan han skal komme seg hjem.

Det jeg vil fram til her, er at dette er ny erfaring for oss foreldre. Vi har vært der selv, men som tenåring, aldri som foreldre. Det finnes ingen fasitbok vi kan slå opp i, vi må bare følge vår egen fornuft, og med det følger det vel alltid med en stor dose usikkerhet, er det riktig, er det feil?  Det finner man ut, kanskje på en ubehagelig måte, men for vår del var det riktig. Poden vår viste oss tillit, vi ga tilbake. Og vet dere hva, jeg er heldig som har en tenåring som tør å si fra hva han vil, det kunne ha slått feil ut for hnas del. Vi kunne ha nektet, sagt at dette er ikke noe diskusjonstema. Men, med tanke på at vi sa ja, hvet vi hvor han er, vi vet hvem han er sammen med og vi har avtalt når han skal hentes. Vi kan snu det på hodet her, hadde vi sagt nei, kunne vi ha mistet tilliten. Han kunne sagt at han skulle på lan hos en kompis, og heller dratt ut på fester hvor vi da ikke aner om hvor han er, hvem han er sammen med osv. Vi har gitt klar beskjed om at det fra vår side ikke er greit at det er alkohol med i bildet, men de vil jo prøve det ut, og med de reglene vi har, tror jeg vi minsker inntaket, med at jeg henter, uansett!

Det er sikkert mange meniger om hvorvidt dette er riktig eller ikke, men det funker for oss. Vi slipper å ringe rundt til andre foreldre for å finne ut om det er riktig at poden er der, for så å kjøre gatelangs å lete. Han vet at han kan ringe, uansett...!  Jeg føler meg heldig som har en tenåring som har selvtillit nok til å si fra om dette, sette seg ned og forhandle seg fram til ting han vil være med på, gi og ta!


Tuddelu...