Frøken Litt av hvert.

Jeg har snakket en del om våren i det siste! Og et vårtegn jeg ikke har nevnt er Rypa mi:) Det er den kuleste og råeste mopeden i mils omkrets! Min mann fikset den opp til sin datter for mange år siden, og i fjor ble den endelig min. Vi har lakkert den i svart og turkis, den går som olja lyn (jeg er oppi max 45 km/t) og jeg lever!
Jeg lever i en liten frykt når jeg kjører, for ennå så mangler jeg blinklys på Rypa, og jeg er en tenke skremt hver gang jeg skal krysse ei gate. Det betyr at jeg må slippe den ene hånda fra styret og rett ut med den, og da vingler Rypa litt for mye! Det værste er når jeg skal svinge til høyre, da må høyrehånda rett ut, og venstrehånda kliper seg fast i styret. Det er bare det at det er den hånden jeg gasser med, og jeg har hatt en liten uvane med å dra den venstrhånda ned når høyre hånd går rett ut. Så istedet for å sikre liten fart i svingen, har jeg gasset på.

Jeg mangler også speil. Så når jeg kjører, må jeg titt og ofte snu på hodet for å se om det kommer noen bak meg. Litt engstelig for å dra med meg styret når jeg vender hodet og blikket bak, men det har heldigvis gått bra ennå. Det som verre er, er at under hjelmen blir hørselen betydelig dårligere, + at Rypa lager en del lyd. Jeg hører nemlig ikke at det kommer bil bak meg, og når de da bestemmer seg for å kjøre forbi meg, skvetter jeg til når jeg plutselig får en bil ved siden av meg. Skikkelig ubehagelig opplevelse, hver gang. Og hvis de tuter, går jeg sikkert i grøfta! Det jeg nå lurer på er om jeg skal skrive en plakat og henge den på ryggen min når jeg kjører: "For all del, IKKE kjør forbi, og IKKE tut!"

Jeg kjører altså en råkul moped, og gjør sikkert en del feil. Jeg er også en selvlært frisør med ymse resultater. Jeg striper håret mitt selv, og det har som regel gått bra. Værre er de gangene jeg har bestemt meg for å farge det. Jeg har vært i begravelse med lilla hår, jeg har gått på jobb med grønt hår! Min mann får fnatt hver gang jeg begynner å snakke om farging og striping, og ber meg innstedig om å gå til frisør, men det synes jeg er bortkastet penger når jeg kan gjøre det selv. Og så er det no en gang slik at at når jeg først har bestemt meg( og det går som regel veldig fort, trenger ikke så veldig lang betenkningstid på det gitt), så må forandringen skje like fort. Så da går turen rett ned på butikken for å handle.
Så, jeg har en datter som arvet dette hårgenet fra meg. Og denne kua har vært kalv!! Jeg vet og kjenner igjen alt hun snakker om, og jeg vet også hvor viktig håret er, så det er klart jeg hjelper henne også. Så i går kom hun hjem med 3 pakker striping, og vi begynte. Mor - og - datter - tid på kjøkkenet med å dra håret ut av plastikkhetta, og vi prater om alt mellom himmel og jord! Så kom vi til delen med stripinga, og enda så gikk praten vennlig og vi var ved godt mot! Men en liten stemme i bakhodet mitt gjentok det mannen min hadde sagt i telefonen tidligere på dagen:"Vent heller til onsdag, så kan vi heller gjøre det til frisøren!" Phø, tenkte jeg, det er da bare striping! Vel, jeg har i ettertid lovet min kjære, tålmodige mann at heretter drar på jeg og min datter til frisør! Det begynte nemlig, etter nesten 30 min med bleking, å ryke av håret til min datter. Hun spratt opp av sofaen og bantes som en sjømann i full firsprang på vei inn mot badet. Jeg løp etter, med hjertebank og smålo(jeg syntes faktisk hele opptrinnet var litt absurd + at det var en nervøs latter også). På med kaldvann og hodet var på avkjøling! Resulatet ble ikke så bra! Håret ble brent, hun hadde brunt hår før stripingen, nå er det litt brunt, orange, gult og hvitt! Så i morgen drar vi en tur til frisøren vi, og retter opp feitrinnet!

Det tar nok en stund før min datter kommer over det som har skjedd, men jeg er sikker på at om 1 år, da ler vi av det hele:) Det blir nesten som når jeg konfirmerte meg! Jeg hadde da skulderlangt, blondt hår og babyrosa sidt skjørt og jakke! Etter konfirmasjonen klippet jeg meg pigg, beholdt lengden  ved skuldrene, men jeg farget det rødt/orange! Det var bare det at jeg hadde glemt at vi ennå da ikke hadde tatt bildet til takkekortene! De bildene ble IKKE bra, tro meg! Men, nå ler jeg! Har man evnen til å se det positive i det meste, ja da bli de mest, fryktelige mistak også morsom (etter ei stund da).

Tuddelu...