Frøken Gledesspreder

I dag igjen ble jeg skikkelig trist og lei! Etter å ha sendt ungene på skolen med en ha-en-god-dag hilsen, lager jeg meg en kopp te og tar fram dataen for å lese nyheter og sjekke Facebooken min. Hver eneste dag er hver avis fylt til randen av bilder og repotasjer fra kriger, mord og lemlestelser. 4 voldtekter i Oslo på 5 timer, massemorder i England som parterte sin ofre, politiet fant makabre tegninger på veggen hans av hans ofre. Hvor syk går det an bli?
Krigen i Afganisthan som tok livet av en kvinnelig norsk soldat! Tragisk! På Elfenbensskysten går det dødsskvadroner fra dør til dør og dreper folk, og jeg gremmes. Hvilken verden er det vi lever i? Hvor vond går det an bli, tenker jeg! Jeg tror ikke jeg er alene om når jeg sier at jeg blir mer lei enn trist av disse oppslagene. Det blir for mye, for ofte til at jeg makter å ta det innover meg. Jeg ser det, men går fort videre. Jeg er ikke en kald person, anser meg selv som empatisk og omsorgsfull, men når jeg ser små guttebarn løper i gatene mens kulene regner rundt dem, da lurer jeg egentlig på hva som får en mor til å sende ungen sin ut på gata? Klin gærn, spør du meg!

Nei, dette er dagen for å spre glede! Jeg har bestemt for å gjøre andre glad hver dag! Og det koster så innmari lite! I går f.eks. gledet jeg min mann med en plante! Han ble vel kanskje ikke så glad for akkurat planten, som jeg syntes var veldig søt, men han ble glad for at jeg hadde tenkt på ham på butikken når jeg la planten i kurven min! Jeg gledet også min kjære nabo med  å si at jeg hadde savnet henne, hadde jo tross alt ikke sett henne på 2 1/2 dag da:)
Mine barn sier jeg er rar, og takk og pris for det. Heller rar enn sær. Og de ler av meg hver dag, hver dag så får jeg fram smilet i ansiktet til dem, og for en glede det gir meg! I går etter middagen fortalte jeg de to største at jeg, under vårballet på ungdomsskolen, hadde meldt meg på underholdningen som de vokse stod for! Jeg skulle være stand-up-komiker:) Herlighet for et rabalder det ble på kjøkkenet. Størstemann spratt opp av stolen og nektet meg plent, dattera mi trodde jeg var gal og jeg måtte tenke på hvordan de ville skamme seg over å se meg på scenen. Det ble en meget høylydt diskusjon og masse latter. De pustet lettet ut når jeg sa jeg lurte dem, men du verden det hadde vært moro da:)

Jeg vet at de fleste av oss har ting å stri med, ting som ligger bakerst i skuffen og er vonde å ta fram, vonde å se på, men nettopp derfor er det så viktig å spre litt glede, for det viser seg at man for oftest dobbelt tilbake. Da blir det kanskje enklere å åpne skuffen, når man kjenner seg litt glad. Enklere å starte dagen, når man plutselig får en god kommentar tilbake som varmer.

Vær blid, vær glad, det gir energi! Vær litt gal, man dummer seg sjelden ut hvis man bare har evnen av å le av selv. Jeg plumper opp i situasjoner som får andre til å le, enten der og da, eller at jeg forteller om det ved en senere anledning, og det gir kun bare glede og latter!

Vær litt gal, drit i hva andre synes og mener om deg, vær deg selv! Jeg er endelig blitt så voksen at jeg ikke bryr meg nevneverdig om hva folk synes om meg! Jeg er meg selv på godt og vondt! Rar, litt smågal, impulsiv og stort sett blid, og jeg tør å være alt på en gang!
I morgen skal jeg fortelle dere hva den gode gjerning ble, og gjerne gi meg en kommentar på om du ble inspirert til å glede noen og hva du gjorde!
Hjelp dama over veien, ta med en rose neste gang du besøker en venn, klapp en kollega på rompa og blunk(jeg er sikker på du får et smil igjen), VÆR LITT GAL:)

Tuddelu...