Før, for mange hundre år siden, elsket jeg vann. Akkurat som alle andre barn, elsket jeg å leke i vannet. Men så ble jeg eldre, og da elsket jeg å ligge på stranda og sole meg. Nå er det litt så som så med begge deler. Jeg elsker jo fortsatt stranda, det er liksom betegnelsen på sommer for meg, strandlivet, venner, solkrem og god mat. Og det er vel denne maten og for å ikke glemme, tre svangerskap som gjør at jeg ikke trives så veldig godt i bikini mer. Alt liksom henger...Det starter i ansiktet, hvor kinnene henger litt, puppene henger, magen er myk og bollete, og joda, henger en tanke den også, og rompa og lårene er heller ikke så spretne som de var før. Så hver sommer kvier jeg meg for å ha på bikini, men så tenker jeg, shit au, dette er meg nå!
Så her en dag dro vi til Drammensbadet med vår yngste sønn og en kompis, mens jeg tok med meg kryssordbladet og kosa meg, da min mann sier:"Husker du i Danmark, Mona?" Å hærregud, OM jeg husker, og siden jeg ikke eier et fnugg av selvhøytidighet, deler jeg det!
Vi hadde funnet et lite badeland hvor vi tok med ungene inn i. På med bikini, og klar for bading. Jeg er ikke så klar for sklier mer, de er liksom ikke helt i min bane, men siden ungene klagde over at de ikke fikk fart i den, og de ville gjerne se sin mor i sklia, ga jeg etter for presset, og herlighet hvor jeg angret. Jeg satte meg på toppen, og siden ungene sa den gikk sakte, tenkte jeg at litt fart må jeg jo ha, så jeg la meg ned på rygg, istedet for å sitte. Og herlighet....Jeg ble livredd, fikk sånn fart at jeg trodde jeg skulle gå over kanten. Ingenting å klamre seg fast i, ikke noe jeg kunne gjør for å stanse farten, vann i nesa og krampe i beina.(de ble brukt febrilsk på hver side av veggene i håp om å bremse farten).
Så plutselig befant jeg meg i renna, vannet sprutet langt over kanten, håret klistret fast i ansiktet slik at jeg så nada...pustet som en hvalross, og så nok ut som en også! Etter et par sekund forvirring over hvor jeg egentlig befant meg, begynte jeg å reagere. Jeg fikk fjernet håret over ansiktet, og fikk da se en dame som satt og lo og en mann med flakkende blikk og lett rød i kinnene. Joda, bikinioverdelen hadde flyttet seg..ganske langt opp, mer bestemt i halsen. Så der satt jeg, med mine to hengende fordeler i fritt fall og ei bikinitruse som hadde krøpet litt for langt opp der den ikke skal. Og hva gjør jeg, jo, jeg begynner å le! Herlighet for en situasjon, og jeg har lært meg at i situasjoner hvor jeg dummer meg ut, da er det beste å le. Så mens bikinien ble flyttet dit den skulle være, lo jeg (og jeg kunne ha dødd)!
Når jeg kom meg opp av renna, med alt på plass, gikk jeg i dusjen og var veldig ferdig med bading den dagen. Og dagen etter, og etter den..! Så moralen her må vel være: Hold fast på det du har, selv om det henger, og glipper det, le..:)
Tuddelu...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar