Av med dongeribuksa, på med kosebuksa. Så er det rett i kosestolen, cola zero i glasset og roen senker seg i sinnet!
 Er veldig glad for at alle rutiner om morgenen er så innarbeidet her i heimen, at de egentlig går på autopilot.  Alle vet hva de har å gjøre og når! Det blir ikke sagt så mye, men vi surrer rundt hverandre som små, svimete maur med hver sin oppgave. Min f.eks. er å lage en kopp te til guttene. Det er bare det at den største gutten på 15 fort kan bruke ca 40 min. på å kravle ut av senga.... klart teen er kald da.! Jeg lager matpakker også, selv om jeg nå i 3 år har sagt at de to eldste får begynne å lage denne selv. Jeg blir stresset når jeg vet at de ikke har laget seg mat og det er 10 min til bussen går, det tar 5 min å gå til bussen og Renatien er ennå ikke klint inn i håret (selv om de trekker lua på etterpå), da lager mor matpakken, klart hun gjør!!! Jeg vet det er ris til egen bak, men jeg håper de takker meg når de blir stor og foreldre selv.

I dag følte jeg meg som selve harefrøken, lett på tå og glad! Jeg fikk tatt min kopp te og mine 2-3 røyker før jeg ruslet ut døra, med klar beskjed til avkommet at :Husk, strømmen er dyr, slå av lysene! Jeg har 10 minutter å gå til jobben, hvis jeg tar skogen, og klart jeg gjør det, sparer ca 10 minutter på det! Men i skogen er det en meget bratt bakke, som nå er full av is. Harefrøken var plutselig ikke så veldig lett på tå, der hun sklei, trampet og prustet som en elgokse, livredd for lårhalsen og halebeinet! Men jeg kom meg ned, klar for en ny dag på jobben.
Jeg jobber for tiden i barnehage, på liten avdelig med masse små unger som har en energi som tar pusten av meg kl 07 på morgenkvisten! Ingeniøren i meg er ikke helt våken da til å bygge hundehus til vofsen av lego, for å si det sånn. Men jeg trives veldig godt, ungene gjør meg glade, selv med snørr og tårer, bæsjbleier og sikkel.
Vel hjemme så er det middag å lage, som jeg selvfølgelig ikke hadde tenkt på på lørdag. Så det ble eldstemann som ruslet på butikken og kom hjem med pizza ( og cola zero) og min kjære mann måtte ta til takke med karbis (uten ertestuing, for det hadde jeg heller ikke).
Nå er det stille i huset. Ungene holder på med sitt, mannen og jeg i hver vår kosestol, sender kosesmil til hverandre, og vi har det egentlig veldig kosete! Jeg kjenner harefrøkna er på vei tilbake, og snart blir det kveldsmat, med nybakte brød, som min mann måtte lage etter han kom hjem fra jobb, fordi jeg hadde glemt det også! I morgen lover jeg: Jeg skal handle middager, brød og melk som varer ut uka!!!

Tuddelu....